Den siste bohem

Artikkelen sto på trykk i Samfunnsviter’n i 2002.

Øystein Wingaard Wolf (44) er vanskelig å unngå. Kanskje på grunn av sine tjuetalls bøker, to CDer, utallige arrangementer og vel så utallige netter på café.

wolfDet er fredagspils på Kunstnernes Hus. Ved inngangen står Shabana Rehman og speider etter en ny vits. Lenger inne prøver Øystein Wingaard Wolf å invitere halve lokalet til Cape Town eller kanskje Brasil. Der skal han skrive en bok. Øystein er et helt forlag i seg selv. Siden debuten i 1981 har han gitt ut en stri strøm av diktsamlinger, noveller, romaner og barnebøker. Likevel påstår han at han foretrekker å drive med musikk.

– Musikk er rikere enn litteratur. Den går rett i sjela, mens litteraturen må gjennom koder og akademiske oppbygninger, sier Øystein bak en sky av sigarrøyk.

Den som møter Øystein i dag, kan lett tro han er født med sigar i munnen og Oslos største omgangskrets. Ved nærmere mønstring viser det seg at han har vært både usosial og røykfri. Før han ble invitert til kultursenteret Volapük i 1990, kjente han bare fotballfanatikere. Nå har Volapük fått sin egen dokumentarfilm; Prosjekt Krusesgate – den siste bohemscene.

Foran meg sitter den siste bohemen personlig. For fire år siden startet han en flittig karriere som sigarrøyker, noe han aldri har angret på. Året før ga han ut sin første CD, Møt meg på halvveien, som ble godt mottatt. Ikke alle kritikere var like fornøyde med overgangen til engelsk på fjorårets I’m the plougman, men albummet fikk en minihit på Norsktoppen med Jupiter, en duett med Steinar Albrigtsen. Nå er Øystein i gang med en ny CD hvor de norske tekstene hans kommer til sin rett.

– Jeg har skrevet sanger siden jeg var tjue, men trodde lenge at stemmen min var altfor grusom.

Øystein holder jevnlig skrivekurs, hvor han stjeler stemninger og teknikker til bøkene sine. Men han har ikke alltid hatt forfatterambisjoner.

– I en periode var jeg veldig opptatt av bussjåfører. Jeg tegnet bussjåfører hele tiden. De var mitt forbilde i den voksne befolkning. Har du ikke hørt sangen? De er i godt humør! Dessuten hadde jeg alltid hovedrollen i skuespill på skolen. Jeg gikk med kongekrone hele barndommen.

For øyeblikket er Øystein midt i en turboperiode hvor han har skrevet tjue dikt og to noveller til en ny bok. Sist han blandet genre, i boka Tyver på månen i 1994, ble han nominert til Brageprisen. Hans beste tips til forfatterspirer er å være sta.

– Jeg begynte tidlig, og holdt på i ti år før jeg fikk gitt ut noe. Når jeg har satt meg noe i hodet, spiller det ingen rolle hvor lang tid det tar.

– Du går aldri tom for idéer?

– Jeg venter til brønnen har fylt seg, så jeg skriver ikke hele tiden. Når jeg først begynner, går det fort som faen. Jeg må jo ha tid til å titte på damene også, men damer blir veldig glade når jeg skriver dikt til dem.

Foruten damer, blir Øystein inspirert av barn, dyr og fiskebutikker.

– Og så liker jeg elghoder. Når jeg dør, vil jeg at overkroppen min skal henge på Lorry. Da kan jeg vinke ned til vennene mine.

Lorry er bare ett av Øysteins stamsteder på utelivsfronten. På Café Habibi får han gratis kaffe. Han er heller ikke vanskelig å møte på Fyret, Justisen, Smuget, Route 66, Mono eller Kunstnernes hus, og har skrevet dikt om flere av stedene. Intervjuet avbrytes stadig av nyankomne venninner som kaster seg over ham. Blant Øysteins beste mannlige venner er tryllekunstneren Mad Max.

– Og så har du jo Sverdvin, en av Oslos største kunstnere. Han heter egentlig Kai og er en racer til å lage fårikål. Jeg er veldig glad i mat.

Øystein lærte å skrive da han var fire. Da skrev han dikt til moren sin, men hun ble ikke glad.

– Moren min er psykopat, så hun blir ikke glad for noe som helst. Det kan du bare skrive. Faren min var derimot en hyggelig mann, som var uteligger før han fikk familie. Så ble han lagerarbeider. Han holdt seg nede hele livet fordi han trodde det var måten å bli akseptert på. Han vokste opp som sønn av en jødisk snekker på Grünerløkka, i et veldig fremmedfiendtlig miljø. Jødene var de første fremmedarbeiderne i Norge og møtte mye hat. Far var et lynende intelligent menneske som leste Dostovjevsky og hørte på Tscaikovski, selv om han var en sann proletar.

– Mens du havnet på Blindern?

– Jeg fôret forfattervirksomheten med religionshistorie og sosialantropologi. I tillegg har jeg gått på lærerskolen og jobbet mye i fritidsklubber. Jeg elsker å arrangere ballongdans og karneval.

– Hvorfor skriver du?

– Det er et refleksjonsnivå som ligger latent hos meg. Jeg har behov for å relatere mine opplevelser til språk, men jeg har liten tro på språket rent objektivt. Det er en veldig tungvint form for kommunikasjon, men å bearbeide det norske språket er det jeg kan best. Jeg var et veldig intellektuellt barn. Jeg hadde bokstavklosser med A for tante Anna og sånn.

Som femåring fikk Øystein et verdensatlas, og begynte å forhøre barnehagetantene om nivået deres når det gjaldt verdens hovedsteder.

– Jeg klagde til sjefstanten da de ikke visste hovedstaden i Paraguay. I tredjeklasse vant jeg en landsomfattende spørrekonkurranse. En fyr fra sparebanken kom med medalje. Premien var en tur til København med familien.

– Var det morsomt?

– Nei. Det var ikke morsomt å vokse opp i mitt hjem.

Øystein har ofte stått fram med sin psykiske lidelse, som plutselig kom da han var 28. Den består i en tilbakevendende psykose.

– Jeg tror jeg har skjulte mikrofoner på kroppen og hører stemmer. Jeg prøver å fortelle meg selv at det ikke er reellt, men det er ikke lett! Det styrer meg totalt i perioder. Jeg tror jeg skal dø. Når jeg snakker om dette i VG og Dagbladet får jeg brev fra ensomme, manisk-depressive damer på vestlandet. Det er bare negativt å være syk, det gir meg ingenting som forfatter, men nå har jeg sluttet med medisiner og føler meg mer levende enn på lenge.

– Det hjelper kanskje å være en mann med godt humør?

– Jeg er morsom tre ganger i året.

– Du har vært morsom fire ganger i løpet av dette intervjuet.

– Ok, men jeg ler aldri av ting på TV som andre ler av.

– Ikke Hotell i særklasse heller?

– Jo. Det er morsomt. Dessuten gjør jeg alt av lystfølelse.

Øystein strekker seg over bordet og deler ut invitasjoner til en fotoutstilling i Rådhuset. Etterpå lirer han av seg et dikt med pen håndskrift til undertegnede, fort som… bare det.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Filed under Portrettintervju

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s