Abels suite

Morten Abel har et yndlingsrom i Oslo. Det er på Grand hotell, og passer bra for en Bodø-gutt fra Stavanger som trives best på farten.

Av Kari Bu. Intervjuet sto på trykk i =OSLO i 2006.

AbelKari

Vi går gjennom ganger som kunne tilhørt et slott, og finner Sundtsuiten med egen ringeklokke. Morten Abel åpner i butlerantrekk. For tiden går han bare i dress. Han har tatt pause fra leiligheten i Berlin for å lansere sitt nye album. Når han er i Oslo, bor han alltid på denne suiten med maritim innredning. Grand kaller det ett av hotellets fineste rom. Stua har gulvklokke, gallionsfigurer og et ror på veggen. En stor kloss i hjørnet kan kanskje være et kompass.

– Det er et fantastisk rom. Men det kan bli litt upersonlig. Neste gang vil jeg ha med togbanen min, sier Abel.

Til tross for togbanen, påstår han at han har sjømannsblod i årene. I hvert fall liker han å fiske. Torgrim Eggen har beskrevet ham som et vesen som har ’fisketur’ skrevet over hele seg. Noe underfundig og passe lite snakkesalig.

Morten Abels video Doberman, regissert av min venn Didrik Jacobsen i samarbeid med Håkon Larssen.

De siste årene er han omtalt som Norges popkonge. Men han debuterte allerede i 1981 med Stavangergruppa Mods. Det var en nokså lokal affære, med tekster som:

Du e mislykka du!
Du ha’kkje håp her i livet
Øve alt kor du snur
så kan de se koss du har det!

– Det er en syltynn grense mellom å lykkes og mislykkes. Some of us will make it, sier han, og får nevnt tittelen på det nye albumet sitt. Han er redd den skal misforstås. Han vil ikke fremstå som en som har kommet i mål og klart det. Derfor har han heller ikke bilde av seg selv på coveret.

– Jeg føler ikke at jeg har fått til noe særlig selv om jeg har gitt ut mange plater.

– Kan du ikke bare gå ut på balkongen her og føle deg som en konge?

– Nei, den vender ikke ut mot Karl Johan. Jeg er litt hjemløs jeg også. Jeg bor jo ikke her. Denne suiten er et stort og fint omkledningsrom, og øvingslokale når vi skal på TV. Jeg tror den er ganske lydtett.

Sometimes serious – The September When, Rockefeller 1995

På midten av nittitallet bodde Abel på St. Hanshaugen. Han ville gjerne bodd i Oslo om han ikke bodde i Stavanger og Berlin.

– Oslo er unik med den ufattelig svære skogen… hva heter den igjen?

– Marka?

– Ja!

Abel har hatt angst for å mislykkes. På skolen gikk det mye i musikk og fotball, og noe i juks og løgn.

– Det var ikke mulighet til å utvikle seg med kreative ting. Jeg var langt oppe i tjueåra før jeg trodde musikk kunne bli en jobb. Det er et stort hull i skolesystemet for dem som har talent, men ikke kan bruke det på brøkregning, og mangler konsentrasjon til lekser. Det er synd, for uansett hva du lærer deg, bare du lærer det veldig godt, kan det bli et springbrett til hva som helst.

– Hva ville skjedd med deg uten musikken?

– Jeg kunne hatt en kjedelig jobb, og gått rundt og sett etter en ny. Et jæklig guffent liv i forhold til det jeg har nå. Jeg er takknemlig for at jeg aldri ga opp, og kanskje har hatt litt flaks.

Da Mods prøvde å bli internasjonale i 1984, mislyktes de ganske ettertrykkelig. Senere dannet Abel gruppa The September When, som fikk til det meste. De ble kritikerrost, bestselgere og konsertkonger.

Slow down – The September When, Rockefeller 1995

Likevel ville vår mann videre. Mange tvilte på at han ville klare det en gang til. Særlig da solokarrieren begynte beskjedent. Så tok det helt av. 600 000 solgte soloalbum senere har han begynt å tenke på måker. Som barn i Nord-Norge så han hvordan måkene levde. Han tar fram den nye CD-en og setter den i fatet med rekesmørbrød på spisebordet.

– Måken på coveret har sett veldig mye. Den har et intenst, alvorlig uttrykk i øynene. Vi snakker om at vi mennesker har en tøff hverdag, men få miljøer er tøffere enn måkemiljøet. Fanger du en fisk der, flyr de andre etter deg til du gulper den opp igjen. Eller de går inn i kjeften din og henter den.

Captain’s Table har plass til åtte gjester. Antakelig kan man trykke på en knapp og få kapteinens fisk- og skalldyrmeny på døra.

– Det er jæklig dyrt å flotte seg, sier Abel. – Jeg prøver liksom å holde utgiftene nede, men det blir mye romservice når jeg har med kompiser hjem om kvelden.

Han blar gjennom cover-heftet og finner en trykkfeil. Snart skal han høre etter om noe kan forandres til neste CD-opplag. Han hører ikke på seg selv for gledens skyld. Det er også langt mellom de store musikkopplevelsene fra andre artister.

– Jeg kan alle triksene, og får et veldig analytisk forhold til det jeg hører. Mesteparten har jeg hørt før. Det samme kommer jo igjen og igjen. Derfor er det fantastisk å høre tvers gjennom original musikk, som Libertines. Nå går jeg og venter på noe nytt jeg kan høre på.

I can take it – The September When, Rockefeller 1995

Fotografen benytter anledningen til å reklamere for sin store helt Sufjan Stevens.

– Jæklig bra live, sier Abel. Musikk var et mirakel da det slo ham for første gang. Han lå med øret inntil radioen og hørte på Beatles, T. Rex og Queen.

– Før kunne jeg sitte i timesvis og lage masse sanger. Nå må jeg reise et sted og konsentrere meg. Det blir en større utfordring jo eldre jeg blir. Jeg må ha den samme følelsen som du har når du hører på. Fra jeg begynner å skrive låten til den er ferdig mikset, må jeg synes det er stas.

Som mange andre popstjerner, prøver Abel å redde verden litt. Tre ganger har han besøkt fadderbarnet sitt i Senegal. Riktignok sammen med TV2. Han antar at det ville blitt litt tungvint ellers. Hans store helt er Bellona-leder og venn Frederic Hauge.

– Frederic har fått til noe av historisk betydning. Han er vår tids Fridtjof Nansen. Vi går mot en bedre verden, føler jeg, men så har du miljøet. En bedre verden betyr at folk får mer penger, og det de bruker dem på, ødelegger miljøet. Vi må tenke over hva vi bruker pengene på.

Etter å ha blitt fotografert foran de fleste møblene i suiten, følger Abel oss ut. Ved døra står to stuepiker og tripper.

– Dere trenger ikke å rydde i dag, sier han. – Jeg er blitt så snill etter dette intervjuet.

Kristian Valens Abel-parodi i fire akter: Cries like a baby, Doberman, Tulipz og I’ll come back and love you forever.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Filed under Portrettintervju

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s