Brukte 100 000 i måneden på rus

I seksten år var Olaf Olsvik tung rusmisbruker mens han jobbet. Ingen avslørte den velkledde forretningsmannen.

«Jeg hadde ikke
selvtillit i ryggraden, men i Rolexen,» skriver Olaf Olsvik, godt hjulpet av medforfatter Bjørn Olav Jahr. I den nye boka Rus og Rolex hevder de at bare to prosent av rusavhengige syns i gatebildet. Resten holder seg langt unna, og kler seg gjerne ekstra pent.

– Det var alltid lys på kontoret mitt, men det var tull med ordre, tull med reiseregninger, jeg hadde masse forskudd og lot jobben betale for private innkjøp, sier Olaf.

Som 21-åring fikk han stor økonomisk suksess med egen bedrift i Sandefjord. Han importerte klær fra Østen, og lærte seg tvilsomme spilleregler. Når en gift forretningspartner gikk til thailandske prostituerte, var samarbeidet sikret.

– I business dreier det seg om å ha noe på noen. Vet jeg at en kunde av meg er utro mot kona, blir det vanskeligere for ham å avslutte handelen.

Olaf fant fort
ut at thailandske bordeller ikke var noe for ham. Eskortepiker med Porsche, diamanter og utdannelse var noe annet. Han bestilte jenter gjennom kataloger, og betalte med kredittkort på hotellregningen.

– Jeg var avhengig av å ha flotte jenter rundt meg. Jeg var en sutrete guttunge som trengte noen å legge huet på armen til. Vi såkalt tøffe gutta trives ikke i vårt eget selskap. Det var uaktuelt å sitte på hotellrommet og hygge seg alene.

Vi møter ham på sengekanten på Hotel Gabelshus. For noen år siden ville han aldri nøyd seg med et dobbeltrom. Det måtte være en svær suite. På forretningsreise i Østerrike fikk han nattklubbens piano heist inn i suiten sin via balkongen. Men det var ikke bare i utlandet Olaf fikk det som han ville ved å åpne lommeboka. «Fru Stokke» i Handelsdepartementet lot ham slippe byråkratiets restriksjoner på klesimport. Olaf bød på komplimenter, middager og sydentur. Fru Stokke var ensom, alkoholisert og eldre enn ham.

Problemene begynte i 1986, da Olaf ble skilt. Vennene snakket mest om hvor mye penger de tjente. Det gikk ikke an å snake om depresjon, og legen nøyde seg med å gi piller. En lege skrev ut 3600 piller til Olaf på en gang, mot god betaling.

– Folk som får medikamenter av legen, ser ikke på seg selv som narkomane. En sykepleier prøvde å stoppe utskriving av vanedannende piller til meg, med mitt samtykke. Det gikk ikke. Jeg tror legemiddelindustrien er akkurat som tobakksindustrien, og vil selge mest mulig. Hvorfor fins det ikke et reseptregister?

Utrykkningspolitiets statistikk viser at hver fjortende bilfører er ruset. Ofte er det folk på vei til jobb. Olaf vil gjerne få fram at rus ikke bare fins i såkalt dårlige familier. Prestasjonsyrker krever så mye at mange ruser seg for å holde ut.

– Når folk ruser seg isteden for å si fra om hvor tøft det er, da er det vel fritt fram for et enda tøffere næringsliv?
– Det burde gå opp et lys når 33 prosent av korttidsfraværet skyldes rus, og over 15 prosent av langtidsfraværet. En god venn av meg gikk til legen og sa at han trolig hadde alkoholproblemer. Neida, sa legen, som mente han bare var utslitt og trengte piller. Blant 140 bedriftsleger jeg holdt foredrag for, hadde bare én spurt ansatte om de hadde rusproblemer.

– Er det noe ved samfunnet som gjør det mulig å skaffe seg høy status ved å rømme fra seg selv?
– For å oppnå noe som forretningsmann, måtte du fremstå som vellykket. Innsiden spilte ingen rolle. Alt var i orden hvis du så en Rolex-klokke, pene klær, en svær bil og bleika tenner. Mange strekker seg etter dette idealet. I virkeligheten er det masse stress. Jeg har møtt folk som er veldig bekymra for at de må selge en av de fire hyttene sine. Hva vil naboer, kolleger og venner si? Jeg var akkurat sånn selv. Det deilige med å ikke tjene penger, er at jeg har det bedre enn noen gang. Boka mi kommer som bestilt til finanskrisen.

Olafs misbruk tok helt av en dag i 1989. Han var utslitt, og skulle holde foredraget «Hvordan skape vekst i nedgangstider» på Lillehammer. Mannen som skulle ha foredrag etter ham, tilbød en rask løsning på problemet.

– Jeg dro i meg stripene med kokain, og ble verdensmester. Etter hvert turte jeg ikke å prestere noe uten kokain. Det gjør deg så jævlig skjerpa og fokusert. Kanskje er det ikke han som alltid kommer for sent på jobb mandag morgen som er problemet. Kanskje er det han som legger seg klokka fire om morran og er like pigg til frokost klokka åtte.

Etter hvert brukte Olaf 100 000 kroner i måneden på kokain, amfetamin og piller. Han kunne ha 150 000 kroner i veska, og likevel stjele dagligvarer. Han rullet hundretusener av kroner inn i sokker i skapet. Kreditt var det samme som gevinst, det var aldri snakk om å betale noe tilbake.

– Fylte jeg bensin, lot jeg som om jeg snakket i mobilen. Dermed ble det mindre mistenkelig at jeg «glemte» å betale. Når jeg var langt nok unna til at jeg slapp å snu, ringe jeg bensinstasjonen og beklaget. Det fungerte bra. Hadde jeg kjørt rundt i en gammel skraphaug og sett ut som den jeg var på innsiden, hadde politiet vært etter meg.

På nattbordet står en nesespray. Olafs nese er ødelagt etter femten år med snorting, men klærne har alltid vært plettfrie. I den siste høystatusjobben han hadde, brukte åtte av tolv på avdelingen kokain.

– Vi jobbet i et tele-marketingselskap, men alle så ut som de var direktører i Norsk Hydro. Vi hadde svære mansjettknapper, dress og slips. «I morra blir vi fyllesjuke,» sa en da vi satt på Aker Brygge. «Nei, det kan jeg fikse,» sa en annen. Det viste seg at flere kunne fikse det, med kokain. Mange av oss drakk lite på julebord, for å si det sånn, men vi var piggest og hadde det gøyest.

Rolexen solgte han ikke før det var helt nødvendig. Da kjøpte han seg en falsk utgave. I dag ler han av slike gamle triks.
– Skulle vi i banken, hadde vi alltid på oss briller uten styrke. Med briller ser du mer seriøs ut.

– Når skjønte du at det fantes en annen måte å leve på?
– Jeg måtte så langt ned at jeg ikke orka mer. Jeg hadde mista alt jeg eide og så ingen muligheter. Før det var det ikke snakk om å innrømme at jeg hadde et problem. De store gutta tar en avrusning i Miami. De ligger og svetter på en solstol og får servert juice, mens de snakker om aksjene sine og håper å holde seg edru i noen måneder. Er du på det nivået, må du ha en jævlig knekk for å begynne å snakke om livet.

En vinterdag i 2002 ville Olaf løse alle problemer med heroin. Han var 46 år og satt i en kjellerleilighet på Tjodalyng. Gjelda vokste, og han hadde mislyktes med å drukne seg i do. En salgssjef i et større IT-selskap kunne skaffe ham heroin. Sjefen hadde kone og to barn, og satte selv tre skudd om dagen. Olaf satte seg i bilen for å møte ham.

– Hadde jeg ikke kollidert og brukket beinet, ville jeg havna på gata og daua. Jeg hadde ikke vært her i dag uten hjelp fra høyere makter.

Etter denne episoden, møtte Olaf endelig et helsevesen som spurte hva som egentlig var problemet hans. En sykepleier hadde selv hatt rusproblemer, og så at Olaf trengte noe annet enn flere piller. Han fortalte henne hele historien, og kom i rusbehandling med tolvtrinnsmodellen.

– Først syntes jeg at jeg var mye bedre enn de andre som gikk i behandling. Jeg snakket om svære biler og båter, selv om jeg hadde to kroner i lomma og alt jeg eide i en søppelsekk. Du er mer enn bra nok slik du er, sa en dame på klinikken. Det hadde ingen sagt til meg før. Jeg trodde jeg måtte ha alle slags flotte greier.

Snart lærte Olaf å sette seg realistiske mål, som å ikke spy mer enn ti ganger før lunch.

– Selv om jeg aldri hadde levd på gata, måtte jeg sosialisere meg på nytt. Nå er jeg ikke sammen med folk som fokuserer på penger, og vil ikke ha et yrke hvor jeg tjener mye. En av de gamle gutta ringte meg etter at jeg sto fram. Åssen er det med penger? spurte han. Jeg sa at det så vidt gikk rundt. Han ville at jeg med mitt nye og ærlige rykte skulle fronte et selskap for ham. Han fulgte meg til en svær Volvo med bodyguards i baksetet, og åpnet en koffert. Der lå det en halv million. «Du kan ta pengene, så kan vi snakkes,» sa han. Hadde jeg takket ja, hadde jeg sprukket.

Olaf hadde en jordnær oppvekst, men som 15-åring veddet han med vennen Odd Johan Nellvik om hvem som kunne bli rikest. Senere ble Olaf tiltalt i norgeshistoriens største fakturasvindlersak. Å tjene penger ble en rus. To-tre av selskapene han startet, husket han ikke før medforfatteren av boka minnet ham på dem.

– Jeg er rusavhengig, og gjør jeg ikke de rette tingene blir jeg aktivt rusavhengig. Jeg kan bli hekta på pengespill og trening, og har allerede vært på kurs for sukkeravvenning. Jeg tør ikke en gang å spille golf. Blir jeg hyllet opp til himmelen for boka, må jeg ha noen som får meg ned på jorda igjen. Hadde ikke dere kommet i dag, hadde jeg gått på et møte i Anonyme Narkomane.

En som holder Olaf på jorda, er kona Margit. Han møtte henne første gang på 1980-tallet, som en av fem damer han sjekket opp i samme hotellresepsjon.

– Jeg vurderte å skille meg på grunn av henne. Da jeg tjue år senere kom i rusbehandling, reiste jeg til hotellet hennes i Kristiansand. Jeg trodde bare det var meg kjærligheten blomstra for, men hun sier at hun får mer fra meg enn jeg får fra henne. Moren min skjønte ikke hvordan jeg klarte å bli gift med Margit. Hun har rett. Det er utrolig at jeg alltid har hatt flotte jenter, slik som jeg har oppført meg.

Sammen har Olaf og Margit startet Mestringshuset, en privat rusklinikk i Vegårdshei.

– I dag er mitt største problem at det ringer mange som trenger hjelp, men som ikke har råd. Iblant har jeg tatt dem inn likevel. Hvorfor kjøper ikke Helse Sør-Øst plasser fra oss som driver privat klinikk? Vi har gode resultater, og det er nok av folk som trenger hjelp.

– Kjenner du ingen rike personer som kunne bidratt med penger? 
– Spør du de rike, sier de at rusbehandling er det offentliges ansvar. Regjeringen sier også det, men de klarer jo ikke å hjelpe. Jeg tror det går an å gi alle et rusfritt liv, hvis de får være i behandling lenge nok.

Olaf har selv opplevd hvor vanskelig det er å få hjelp fra myndighetene.

– Da jeg hadde vært rusfri i to måneder, kom Statens innkrevingssentral. Mange takler det ikke, og begynner å ruse seg igjen. Jeg blir heller ikke trodd når jeg sier at jeg trenger penger, fordi jeg kommer i blazer og skjorte. Hadde det vært bedre om jeg kom drita full i en hullete kjeledress og ba om hjelp? Jeg vil ikke gå med hatten i hånda resten av livet. På Mestringshuset bryr vi oss ikke om hva folk har gjort før, bare hva de vil gjøre videre.

Hva kan helsevesenet lære av din historie?
– Helsevesenet er jævla nedsettende til både aktive og tidligere rusavhengige. De klager over at rusomsorgen mangler penger, men spør ikke eksbrukere hvordan de har klart seg og hva de kan bidra med. Da jeg selv satt på psykiatrisk, så overlegen på sykepleieren og spurte: «Hvordan har Olsvik det i dag?» Jeg satt ved siden av og sa at jeg sov dårlig. Legen så fremdeles bare på sykepleieren og spurte henne hvilke medisiner jeg gikk på, så jeg kunne få mer av dem. Helsevesenet vet altfor lite om rusproblematikk.

Etter at Olaf ble rusfri, sprakk blindtarmen under et foredrag. Siden han var så vant til smerter, fortsatte han bare å snakke. Om natten kom han på sykehus og fikk morfin.

– Først tenkte jeg at dette var fint. Så kom jeg på at jeg måtte passe meg. Da jeg ble skrevet ut, fikk jeg 50 Paralgin forte, selv om jeg sa at jeg ikke skulle ha piller. Hadde jeg ikke stått fram som rusfri og fokusert så mye på det, hadde jeg sprukket. Jeg kunne hatt god bruk for smertestillende, men jeg kastet pillene. Det er morfinslam i Paralgin forte.

Olaf forteller om helsearbeidere som selv er rusavhengige. Leger kan bytte piller mot heroin.

– Jeg vet om en overlege som tar 2-4 sprøyter med heroin om dagen, og holder seg flytende. Har du penger, kan du klare deg bra på heroin til du får en krise i livet. Om overlegen mister jobben eller kona, går det rett utforbakke. Alle sykehus har manko på piller i vareopptellingen. Jeg leste om et sykehus som hadde over femti prosent svinn. Ellers fins det mange måter å skjule misbruk på. Helsepersonell kan kvittere ut kreftsyke personer, stjele pillene deres og gi dem sukkertøy isteden.

Olaf har fortsatt ambisjoner, men penger er ikke drivkraften. Han nøyer seg med en Gant-klokke på armen, og vil ikke lenger lure folk.

– Da Sprøytebussen startet opp i Oslo, fikk de et klientell av folk i dress og slips. Det fins nesten ikke rene alkoholikere lenger. De eldre bruker piller og de yngre bruker stoff i tillegg. Selv kuttet jeg fort ned på alkohol, siden jeg måtte kjøre bil. Dessuten var det vanskelig å jobbe i fylla. En bedriftslege visste at en dame i bedriften var alkoholiker, men det tok lang tid før han fant ut at hun hadde byttet alkohol mot amfetamin. Han trodde hun var blitt rusfri. Det var heller ingen som så at jeg hadde fem gram kokain og førti piller innabords.

Hadde Olaf begynt med dop igjen, tror han tilværelsen ville blitt et helvete etter en uke. Det gjelder å gjøre livet så bra at han ikke trenger rusmidler.

– Noe av det viktigste for en rusavhengig er å få bort bitterheten. Den er farligere enn rusen. Jeg må ta ansvar for meg selv, ikke peke på alle andre. Når kona mi spiser et eple, og jeg føler at en ny tunnel sprenges i hodet mitt, går jeg meg en tur. Da er det noe i meg som må fikses.

Intervjuet sto på trykk i =Oslo, april 2009. 

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Filed under Portrettintervju

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s