Byen Itacha i staten New York har hatt lokal valuta siden 1991. 90 personer begynte å aksepterte Itacha Hours som betalingsmiddel for sine tjenester. I dag er de blitt mange tusen, og over 500 lokale bedrifter.

Arbeidsløshet er et misvisende begrep. Det skorter jo ikke på arbeid som må gjøres. Folk mister jobben fordi det ikke fins penger til lønn. I det globale pengesystemet er pengene knappe. Det er ikke naturgitt – regjeringer og sentralbanker sørger for knappheten, så folk strekker seg langt for pengene. Vår tids globale økonomi har et pengesystem som hele tiden må vokse for å unngå kollaps. Forklaringen er kompleks, men uten vekst, blir det flere arbeidsledige. Folk kan alltids finne på noe å gjøre, men hvordan skal de føle seg verdsatt? Både selvtillit og pengemangel blir et problem. I mellomkrigstiden ble det et kjempeproblem – støtten til Tysklands naziparti vokste i takt med arbeidsløse tyskere.

Der folk har tid og arbeidslyst, er det liten grunn til å gå til grunne. Det som trengs, er et rettferdig system for utveksling av ressurser. Hvem sier at verden bare kan ha ett økonomisk system? Helt siden de første pengene ble oppfunnet, har ulike systemer eksistert side om side. Eksempelvis ett for handel med ukjente lang unna, og et annet innad i lokalsamfunnet. Det er god grunn til å skille de to: Å handle med folk vi kjenner er noe ganske annet enn å handle med fremmede.

Såkalte gjensidige kredittsystemer har vist seg å fungere godt på lokalt plan. Alle som deltar i systemet får en startkreditt, uten at grådige banker skal ha gevinst. Når noen gjør noe, blir kreditten verdt noe som byttemiddel. Jeg betaler for dine ytelser, og du kan kjøpe av andre i systemet. Det lønner seg ikke å bli sittende på pengene. Tvert imot kan negativ sparerente innføres, hvis det trengs for å holde valutaen og aktiviteten i omløp. Et datasystem kan holde orden på saldoene. Med god administrasjon går det også an å trykke pengesedler. Mer om dette skriver jeg i reportasjen «Penger for en ny tid» i =Oslos januarnummer.

Helten i en slik økonomi er ikke den grådige, men den aktive. Pengespekulasjon er umulig, og trengs heller ikke. Systemets hensikt er ikke å få store bedrifter på beina, men å skape et lokalsamfunn med mennesker som drar nytte av hverandre. Et økonomisk system som ikke belønner grådighet, får fram andre sider i oss. I USA er såkalte Time Dollars skattefrie, fordi de beviselig skaper sosiale verdier. Valutasystemet brukes i over 50 amerikanske lokalsamfunn. Flere steder tar lokale butikker valutaen, og henter markedsandeler fra de store kjedene.

I New Zealand anses komplementære valutaer som et verktøy for å redusere arbeidsledighet uten å skape inflasjon i den nasjonale valutaen. Her bidrar lokale myndigheter med hjelp til oppstart. I fattigstrøket Palmeiras i Brasil har innbyggere startet en lokal kredittbank, med hjelp fra frivillige organisasjoner. Valutaen heter palma, og har skapt 1200 nye arbeidsplasser lokalt. Folk får penger fra Banco Palmas ved å gjøre noe i lokalsamfunnet, og enhver lokal business aksepterer valutaen. Kredittbanken gir også lån til svært lav rente. En vanlig kommersiell bank krever langt høyere rente enn det koster å administrere systemet.

Valutaekspert Bernard Lietaer kaller det integral økonomi. Den globale konkurranseøkonomien skaper fortsatt finanskapital, mens den lokale kooperative økonomien skaper sosial kapital. Folk jobber mindre i den «offisielle» økonomien og mer i nærmiljøet. De får mindre behov for «offisielle penger», da mange varer og tjenester kan kjøpes med lokal valuta. Folk får betalt for sin arbeidskraft uten å måtte kjempe seg inn på et trangt proffmarked, som ofte innebærer fremmedgjørende flytting til storbyen. De som jobber lite i den nasjonale økonomien blir ikke tapere, men skapere av sosiale verdier.

Les mer om smarte valutasystemer i boka «The Future of Money» av Bernard Lietaer. Papirutgaven er nesten utsolgt, men digital versjon ligger her.

Historien om Banco Palmas i Brasil.

Illustrasjon: Ane Charlotte Ohren

Litt utpå høsten begynner jula på kontoret vårt. Da henger jeg en plakat med julemotiv rundt halsen og går ned til hjertet av Erlik, lokalet der selgerne strømmer inn. Det gjelder å fange dem før de fyker ut igjen med magasiner. På plakaten står det at de kan bidra til juleboka, enten ved å skrive selv eller ved å fortelle til meg. De aller fleste forteller livshistorier som jeg skriver ned.

Mange tror at de ikke har noe å fortelle, og må lures med spørsmål. Da viser det seg at de har mer å fortelle enn de fleste. Etter utallige møter med saksbehandlere, miljøarbeidere og terapeuter, har de også hardtrening i talekunst. Dessuten har jeg aldri møtt en Erlik-selger som bærer preg av en IQ under gjennomsnittet. De har i hvert fall ikke blitt rusavhengige av å lese for lite. Etter få timer som julebokarbeider hadde jeg møtt en avhoppet medisinstudent, en dataingeniør og en kvinne med lidenskap for russisk historie.

En selger kommer inn med en kattepus i bånd. En annen har en stor ketchupflaske i baklomma. Personlighetene er vidt forskjellige, men de deler synet på heroin. De snakker ikke om doser, men om friskmeldinger. De tar heroin for å unngå å bli syke eller «stein tullete». En selger sammenligner mangel på heroin med mangel på væske. Etter et par dager i ørkenen gjør man hva som helst for å få vann. En selger forteller at han frivillig injiserte heroin fra en sprøyte som han visste inneholdt HIV-smitte. Han omtaler sykdommen som en bagatell i forhold til abstinenser.

«Morfin og heroin har betydd enormt mye som smertestillende medisin», sier en selger som nettopp er blitt oldefar. «Enten du er operert eller har smerter i tankene, er det jævla greit å hvile seg på». Selgerne våre kommer fra vidt forskjellige steder og miljøer, men noen erfaringer nevnes oftere enn andre. Jeg har knapt tilbrakt en dag som julebokarbeider uten å høre om fosterfaren eller slektningen som misbrukte en selger seksuelt. For noen var det et fremskritt å begynne med prostitusjon. Da fikk de i hvert fall betalt for å bli utnyttet. Nå er de Norges ivrigste magasinselgere, fordi de slipper å selge kroppen.

De mye omtalte overfallsvoldtektene er en dråpe i havet i forhold til det som skjer med barn bak norske dører. I den siste store undersøkelsen (NOVA 2007) hadde 9 prosent av jentene under 18 år opplevd voldtekt eller voldtektsforsøk, og 15 prosent hadde opplevd alvorlige seksuelle krenkelser. For gutter var tallene 1 og 7 prosent. Overgrep varer i snitt fem år, og i 90 prosent av tilfellene kjenner barnet overgriperen fra før. Noen klarer ikke å nevne det før de har dopet ned følelsene sine. Noen nevner det når de er blitt så suksessrike at følelsene har bedret seg. TV-milliardær Oprah Winfrey sto fram som incestoffer da hun fikk sitt eget talkshow. Siden har hun ofte tatt opp temaet. Hennes hovedbudskap er at gjerningsmannen (eller kvinnen!) ikke nødvendigvis ligner busemannen.

Overgriperen er sannsynligvis en tillitvekkende person, som jobber hardt for å vinne barnas gunst. Det forklarer hvorfor det er vanskeligere å fortelle om slike overgrep enn om overfall. Barna kan lenge føle at samværet med overgriperen er frivillig og lystbetont. Overgangen til misbruk kan gå gradvis over flere år. Derfor kan også overgriperen innbille seg at handlingene er ok for ofrene. Ikke minst kan omverden nekte å tro at overgrep har skjedd.

Det er mye å tenke over før man dømmer en rusavhengig. Mer enn de fleste orker å tenke på.

Oprah oppsummerer sine programmer om seksuelle overgrep.

Ill.: Ane Charlotte Ohren

Åse Dragland har skrevet boken «Kroppens skjulte intelligens». Hun er redaktør for tidsskrifet Gemini med forskningsnytt fra NTNU og SINTEF. Overlege Audun Myskja har skrevet forordet. «Vitenskap er ikke noe en gruppe fagpersoner kan ta monopol på», skriver han. «For helsevesenets del er det å finne ut hva som faktisk hjelper den enkelte pasient».

Mange opplever å bli hjulpet av behandling som en del fagpersoner latterliggjør. Sistnevnte kan til nød skylde på placeboeffekten, men omtaler den gjerne som et slags uhell. Placebomedisin omtales som medisin som ikke virker. Er det uheldig at vi blir friske, hvis bedringen skyldes vårt eget sinn og ikke noe vi putter i munnen? Hvis vår tillit til «medisinen» utløser gunstige kjemiske stoffer i kroppen? Det truer legemiddelindustrien, men skal den styre vårt syn på helse?

Åse skriver om broren, som pleide å ta nattoget i jobbsammenheng. Han sov dårlig, gikk på apoteket og ba om et reseptfritt sovemiddel. Damen i kassen sa at middelet han fikk hadde meget god virkning. Det fikk han erfare. På neste togtur sovnet han straks. Han var så fornøyd med middelet at han skrøt av det i et selskap, hvor en lege var tilstede. Legen lo og sa at han var blitt lurt. Tablettene var kjent som et svakt urtemiddel med liten eller ingen effekt. På neste reise tok broren to tabletter og la seg i sovekupeen. Men skaden hadde skjedd. Han var like søvnløs som han hadde vært før turen til apoteket. Han klarte ikke å la være å tro på legen, for legen var en fagperson.

På slutten av 1940-tallet viste forskning at narremedisin ga målbar virkning på fysiologiske funksjoner. For eksempel kan placebo utløse endorfiner, kroppens eget morfin. Åse påpeker at placeboeffekten slett ikke begrenser seg til narrepiller og alternativ medisin. Den er høyst virksom også i skolemedisinen. Rundt 80 prosent av effekten til antidepressiva skyldes folks tillit til medisinen (omtalt i British Medical Journal, 2005, vol. 331, p. 376 og Morgenbladet).

Medisinsk vitenskap har utviklet kjemisk motgift som kriger mot kroppens sykdomstegn. I mer alternativ medisin ligger fokus på å stimulere kroppen til å «helbrede seg selv». Inspirasjonen kommer fra gammel østlig medisin, der det viktigste er å styrke immunforsvaret – altså å forebygge. Alternativ behandling innebærer ofte å trene opp bevisstheten til å fremme helse. Åse påpeker at når hjernen tolker en opplevelse, får kroppens immunceller raskt beskjed om tolkningen. Hva som foregår i hodet, er slett ikke likegyldig for fysisk helse!

Fra dette synspunktet blir ikke placeboeffekten et «hell i uhell» for de lettlurte, men ett av mange eksempler på den tette forbindelsen mellom kropp og sinn. Denne forbindelsen må det forskes mer på, mener Åse. Enhver helsearbeider bør være en «placebofremmer», som gjør det enklere for kroppen å helbrede seg selv. Selvhelbredelse er ikke noe mystisk, men noe kroppen driver med hele tiden. Hvert 16. sekund oppstår det feil i DNA-koden, og friske mennesker har inntil 100 000 kreftceller i kroppen hver dag. Det vi kaller kreftsykdom, dannes når kroppen ikke lenger klarer å opprettholde helbredende rutiner.

Rundt 1600-tallet ble mennesker overveldet av vitenskapens fremskritt på det fysiske området. Dermed fikk materien overlegen status i forhold til sinn og psyke. Skolemedisinen overtok dette synet, og systematiserte kropp og følelser i hver sin bås. Mange har erfart uheldige konsekvenser av splittelsen. En dame som besøkte meg på jobb i gatemagasinet =Oslo, betrodde seg om sine opplevelser fra psykiatrien:

«Alle pillene var et onde for meg. Jeg resignerte og ble mer og mer en skuespiller. Pillene skilte hodet fra kroppen! Kroppen kan ikke undervurderes som et viktig verktøy til å roe sinnet. Min erfaring er at kroppen vil bearbeide traumet, mens piller stenger for denne helbredelsen. Jeg tror alle psykiske lidelser er det samme – en stressreaksjon etter traumatiske overgrep som man har mistet kontakten med. Når usikkerheten melder seg nå, tar jeg en yogaøvelse istedenfor piller. Da er naturen nærmere. Jeg tenker at vi alle er naturfolk».

Illustrasjon: Ane Charlotte Ohren

En tidligere kollega av meg hadde rastafletter og frisinnede klær. Han ble ofte stoppet på flyplasser, mistenkt for å ha med seg hasj. «Jeg er den siste i verden som kommer til å smugle hasj», sa han. «Det ville vært galskap å gjøre det med et slikt utseende.» En intelligent narkotikasmugler klipper seg kort og tar på seg findressen – eller uniformen. En intelligent massemorder utnytter også vår tro på at symboler beskriver virkeligheten.

Vi kan fint ta avstand fra Anders Behring Breivik uten å kalle ham uintelligent, superreligiøs og stygg. Det går nemlig an å være en kjekk, intelligent og småkristen massemorder, ukjent for politi og psykiatri. Ingen blir klok og empatisk av å være kjekk, intelligent og småkristen, selv om det er fullt mulig å ha alle fem egenskaper.

Ofte forveksler vi kvasse hjernefunksjoner med klokskap, kanskje fordi skolen bryr seg lite om å gjøre oss kloke. Det blir som å forvente at en rask og romslig harddisk inneholder programmer som lar oss gjøre noe konstruktivt. Disken kan like gjerne være full av krigsspill. Ifølge klassevenninnen Marit Andersen, var Anders Behring Breivik flink på videregående. Som barn gikk han på Smestad skole, der kongebarna hadde gått før ham. Faren var siviløkonom og moren var sykepleier. Hans største forbilde var Peder «Fjordman» Jensen, med mastergrad fra Universitetet i Oslo. Breivik hadde et perfekt utgangspunkt for å planlegge terror i fred. «Han har levd et ekstremt lovlydig liv», sa PST.

Den amerikanske hjerneforskeren James Fallon har lest Breiviks manifest. Til NRK P2 sier han at morderen gir inntrykk av å være høyst tilregnelig og rasjonell. For rasjonell. Jeg skal ikke spekulere i hva rettspsykiaterne kommer fram til i november, eller hva Breivik kan ha opplevd av traumer selv. Jeg vil bare påpeke at en psykopat ikke er irrasjonell, men så beregnende som man bare kan bli uten medfølelse å ta hensyn til. En slik personlighetsforstyrrelse er noe annet enn det vi vanligvis forbinder med en psykisk lidelse, som forvirring og forsterket følsomhet.

I forbindelse med en bosituasjon, møtte jeg et par som representerte begge deler. Han fremsto som høflig, hyggelig og svært hjelpsom. Hun fremsto som nevrotisk og plagsom. Jeg kom i konflikt med henne, og mannen ble «fredsmegler». Han var nøytral og ryddig da han inviterte til et møte for å forsone oss. Litt senere forsvant han sporløst. Han var arrestert. Først da turte kona å fortelle at han hadde holdt på å drepe henne, og mishandlet henne gjennom hele forholdet. Han hadde tvunget henne til å forstyrre folk, så han kunne fremstå som den gode fe. Etter hvert ble hun såpass syk at han kunne umyndiggjøre henne ved å si til folk at hun dessverre led av nevroser. Hun var langt ifra farlig eller hjerteløs, men jeg hadde vært sikker på at hun var problemet. Hun var utenlandsk og arbeidsledig, mens han var norsk og velstående. Nå hadde han fått diagnosen psykopat.

Det fins flere psykopater blant ledere enn blant folk flest, melder Teknisk Ukeblad. De tiltrekkes av makt, penger og prestisje, og er ikke redde for å tråkke på andre. De lykkes fordi mange definerer suksess på samme måte som dem. Etter 22. juli er dette i ferd med å snu. Folk som før tråkket på dem med lavere status, har nå gått i rosetog og omfavnet dem. Antirasistisk senter melder om økt interesse for å besøke muslimer og skaffe seg kunnskap, gjennom kampanjen Tea Time.

Hollywood har lært oss at skurker er rufsete og ukontrollerte følelsesmennesker som skremmer folk ved sitt blotte åsyn, mens helter er velpleide, beherskede og strutter av statussymboler. 22. juli 2011 bør ha avlært oss dette. Symboler og sekkeposter – som religion, klær og hudfarge – sier ingenting om hvor ondt eller godt en person kan handle.

Hør James Fallon m.fl. i NRK P2s program Ekko (01.08.2011)

34 år gamle Anders er lett å identifisere seg med. Han går på Åpent Bakeri, på jobbintervju, i Frognerparken og inn og ut av foreldrenes fine hus. Han går også i gruppeterapi, uten at det gjør ham til et utskudd. I det urbane, postmoderne samfunn går folk i terapi. Anders er en filmkarakter, men skuespilleren heter også Anders. Først virker han mer deprimert enn sine jevnaldrende. Så kommer vi nærmere inn på de andre.

Anders tar opp tråden med sin gamle venn Thomas, alias Hans Olav Brenner. Er det programlederen i Bokprogrammet? Eller skuespiller Anders Danielsen Lies kamerat Hans Olav Brenner? Er det virkelig bare filmkarakterer som møtes? Det er vanskelig å si, og derfor er det genialt. Det virker ikke som om guttene spiller i det hele tatt. Thomas er en høyt utdannet småbarnsfar som strever med voksenrollen. Familielivet handler mest om å sitte hjemme og spille Battlefield på Playstation. Med dama. Det var ikke det han hadde sett for seg, eller som han selv sier: «Det er så Knausgård at det er helt jævlig».

Også en annen i filmen spiller Battlefield og bor i en helt vanlig Oslo-leilighet. Han er en helt vanlig stoffselger, og Anders er en velpleid og stillferdig drømmekunde. Offisielt er han rehabilitert, men innvendig er han død. Jentene har alltid likt ham, men han føler ingenting. Han har gjort alt før, og det gjengse voksenlivet frister heller ikke.

Anders ser ikke ut som en heroinbruker, men det gjør heller ikke de fleste andre heroinbrukere. Det fåtallet vi ser på Plata, har ofte miserable levekår i utgangspunktet. Jeg skriver ned deres historier i =Oslos årlige julebok, og får høre om barnehjem, seksuelt misbruk, mobbing, kroniske sykdommer, ubehandlede sinnslidelser og egne barn som døde. Noen ville nok tatt livet sitt for lenge siden, om de ikke kunne døyve smerten med heroin.

I boka «En fremmed på benken» skriver sosiologiprofessor Willy Pedersen om narkotika i gamle dager, før det fikk stjernestatus og ble strengt forbudt på 1960-tallet. Tidligere var den typiske narkoman en ressurssterk, voksen kvinne. Hun var ofte gift med en lege, eller hadde leger i omgangskretsen. Hun brukte heroinets tvilling morfin, og ingen hørte om det. Narkotika var en sak mellom brukeren og legen, ikke en offentlig underholdningsthriller og mafiøs milliardindustri.

Takket være medias stereotypier, tror mange i dag at de kan se på folk om de bruker heroin, og at en privilegert tilværelse automatisk fører til livsglede. Derfor trenger vi filmer som «Oslo, 31. august».

Lei av fine fraser og klamme klisjeer? Det har partiprogrammer nok av, men det fins unntak. Miljøpartiet De Grønne har en rekke konkrete forslag i sitt nye valgprogram for Oslo. Her er mine favoritter:

1) Vi vil arbeide for at Oslo kommune etablerer pilotprosjekter på viktige områder som bilfrie og ressurseffektive bydeler, ressurseffektive og økologiske eksempelbygg, økologisk bylandbruk, etc.

2) Vi vil arbeide for at byen innen kort tid får et solid, sammenhengende nettverk av sykkelveier som gjør sykkelen til et trygt og effektivt fremkomstmiddel.

3) Vi vil skape etablerersentre som fremmer sosialt entreprenørskap. Sentrene vil tilby nettverk, opplæring, rådgivning og hjelp til å starte nye virksomheter.

4) Vi ønsker flere «gratisbutikker» i tilknytning til gjenbruksstasjonene, slik at færre brukbare ting ender i søpla.

Thomas Hylland Eriksen besøker Oslos nokså ukjente «gratisbutikk» på Grefsen minigjenbruksstasjon og hageavfallsmottak.

5) Vi vil gjøre økt bruk av bystyre-initialiserte folkeavstemninger.

6) Norskopplæringen må gjøres mer praktisk med fokus på kommunikative språkferdigheter i stedet for grammatikk. Språkopplæring bør foregå i en form for arbeidssituasjon som reelt kvalifiserer til en jobb.

7) Vi vil opprette et senter for rusmiddelavhengige i indre by, der de kan være ressurser og ikke bare mottagere, med brukerstyrte aktiviteter, jobbtrening og helsepersonell.

8) Vi vil etablere en frivillighetssentral på internett, der byens innbyggere kan utveksle tjenester.

9) Metro over bakken fra Fornebu via Fjordbyen og Kværnerbyen til Lørenskog stasjon. Dette er både billigere, sikrere og langt raskere enn en ny tunnel gjennom sentrum. I øst kan banen kobles sammen med Østensjøbanen og Lambertseterbanen, slik at kapasitet i Fellestunnelen frigjøres til hyppigere avganger på eksisterende linjer.

10) Vi vil skape flere kulturarenaer ved å regulere områder og eiendomsmasse i Oslo til profesjonelle kunst- og kulturaktører, etter modell fra Amsterdam.

11) Vi vil gjøre offentlige toaletter gratis og sette ut flere toaletter ved kollektivknutepunkter og friområder.

12) Ikke-profitt baserte private organisasjoner skal være det foretrukne alternativet ved offentlig-privat samarbeid.

13) Vi ønsker å involvere skoler, høyskoler og Universitet i Oslo-regionen i å styrke ungdommers mest fremtidsrettede kunnskaper og ferdigheter ved å skape nye samarbeidsplattformer mellom pilotprosjekter, næringsliv, skoler og universitet.

14) Vi vil følge i Københavns fotspor og påby grønne tak på alle nye bygninger med takvinkel under 30 grader.

15) Vi vil regulere den nedlagte militærleiren på Skar innerst i Maridalen til økologisk forsøksområde, og invitere miljø- og friluftsorganisasjoner, forskningsmiljøer og andre interesserte til idédugnad.

16) Vi vil følge opp forslaget om treningsapparater i byens parker.

17) De ansatte i helse- og omsorgsyrker bruker mye tid på å registrere og rapportere, noe som tar altfor mye tid bort fra det praktiske arbeidet. Ved å redusere rapporteringen kan vi derfor effektivisere driften.

18) Byen skal ha som mål å fase ut alle biler med forbrenningsmotor innen 2030. Herunder vil vi snarest innføre krav om at alle nye drosjer og kommunale biler skal være utslippsfrie, med unntak for utrykningskjøretøy.

19) Reserverte plasser til el-biler i parkeringshus og ved kjøpesentre.

20) Vi ønsker en helhetlig gjennomgang av de ensomme sin situasjon i Oslo, med påfølgende handlingsplan.

21) Det er svært viktig at eldre, handikappede eller syke skal ha muligheten til å bruke sine egne ressurser. Her finnes det et stort potensiale til å redusere behov for offentlig hjelp, samtidig som ensomheten reduseres og trivselen økes.

22) Vi ønsker en kommunal innkjøpspolitikk som er miljøvennlig og tar sosiale hensyn under sunne økonomiske forutsetninger. Ved innkjøp og anbud vil vi arbeide for å gi virksomheter med økologisk og sosial profil fortrinn.

23) Byrådet har vedtatt at ingen nye leiligheter i indre by skal være på under 40 m2, og at halvparten må være minst dobbelt så store. Vi vil fjerne disse kravene.

24) Vi vil overføre flest mulig av kommunens oppgaver til bydelene og øke bydelsutvalgenes innflytelse i for eksempel plan- og reguleringssaker, åpningstider for serveringssteder, skjenkesaker og lokalmiljøsaker.

25) Vi vil arbeide for flere parsellhager og kolonihager på ubrukte gressplener i drabantbyene.

26) Vårt mål er at Oslo innen 2015 skal samle inn 70 prosent av byens matavfall fra storkjøkken, restauranter og husholdninger. Det er uholdbart at Oslo eksporterer sitt matavfall til Sverige når det heller kunne vært anvendt til en lokal biogassproduksjon.

27) Vi vil arbeide for en statlig utredning av konsekvenser ved lovlig, kontrollert omsetning av cannabis, slik flere ledende rusforskere i Norge og internasjonalt nå tar til orde for.

28) Vi vil arbeide for et permanent Bondens marked i Østbanehallen, med fokus på lokalprodusert og økologisk mat.

29) Istedenfor å bruke milliarder på lokk over støyende veier, vil vi gi utbyggere mulighet til å bygge lavblokker direkte over de aktuelle veiene. For å veie opp for økte byggekostnader, kan kommunen og staten tilby svært rimelig tomteleie.

30) Bysykler skal være tilgjengelige innenfor hele Ring 3.

Dette er ikke et uheldig særtilfelle. Professorens mailboks eksploderte av lignende historier da han sto fram som far til en begavet sønn. En foresatt skriver om sitt barn: «Han kunne alle planetene i solsystemet, og i hovedsak hva de besto av, ved 5 års alder. Han kunne addisjon, subtraksjon, multiplikasjon og dividering før fylte seks. Jeg har snarere forsøkt å moderere han, enn å «pushe» på. Han har en enorm naturfaglig interesse. Men hva kan så skolen tilby ham faglig? Null og nix. Det verste er at det virker som om gløden og lysten etter å lære etter hvert har blitt dalende.»

Martins egen sønn leste tre språk og regnet med firesifrede tall før han fylte seks. Martin tok opp «problemet» med skolen, og ble rådet til å flytte utenlands. I år 2000 fastslo OECD at den norske skolen gjør minst for evnerike barn. Holdningen er at de klarer seg uansett. Loven om spesialundervisning nevner ikke disse barna. Forarbeider til Opplæringsloven (Ot.prp nr. 46 1997/98) sier at elever som har forutsetninger for å lære raskere og mer enn gjennomsnittet, ikke har rett på spesialundervisning.

Vi trenger bare å reise til Danmark for å finne egne skoler for særskilt begavede, kalt Mentiqa. Skolehelsetjenesten kan sende barn dit, og det fins økonomiske støtteordninger. Å være uvanlig intelligent betyr ikke å ha rike foreldre. Å ha egne opplegg for de smarteste betyr ikke å skape en selvgod elite. Det handler om å gi barn utfordringer og tilhørighet, så de kan fungere på sitt beste som voksne. Mange av brevene til Martin handler om mobbing og elever som skjuler sine evner for å bli akseptert:

«Skjønte at jeg selv måtte klare å bevare min nysgjerrighet da jeg som 10-åring fikk beskjed om at lærerinnen ikke kunne lage noe videre opplegg for meg; skolen ble et oppbevaringssted der jeg ble mobbet, og spiste matpakka mi mens jeg leste bøker jeg hadde med meg fra diverse bibliotek», skriver en (eller ei) som har prøvd å ta selvmord. «Etterhvert lærte jeg meg til å late som om jeg brukte lang tid på å lese eller gjøre oppgaver», skriver en annen.

I 2009 skrev Tove Hagenes en masteroppgave om begavede barn. Hun oppsummerer at de (og foreldrene!) ofte stemples som avvikere. Iblant får barna en sykdomsdiagnose. De kan finne lite mening i kommunikasjon med jevnaldrende. Og får de bare standard undervisning, kan de begynne å tro at de er overmennesker – fordi de allerede kan det andre må strekke seg etter. Utfordringer på eget nivå og kontakt med likesinnede, kan gjøre selvbildet sunnere. Ikke minst kan barna unngå å miste lærelysten for all fremtid.

Ingen stempler en ung turgåer som en taper, selv om Norge har toppidrettsskoler for ungdomstrinnet. Ingen vil legge ned Barratt Due og tvinge alle musikalske barn til å gå i korps. I idrett og musikk er det lov å være suverén. Hvorfor er barn med høy generell intelligens så truende at vi fratar dem muligheten til å utvikle seg?

VGNettMagne fant det verdt å linke til innlegget under «Lesernes VG». Dermed endte det opp med 7837 klikk og 166 kommentarer. Hva jeg svarte Magne kan du se her (grøss):

Etter noen dager turte jeg ikke lenger å sjekke nye kommentarer. Jeg følte meg småparanoid og forhatt, og mistet all konsentrasjon på jobb. Jeg begynte nesten å tro at de fleste nordmenn er parat til å drepe muslimer, om ikke fysisk, så i hvert fall verbalt. Heldigvis kom jeg til meg selv igjen da folk sluttet å legge igjen sine foretrukne meninger.

De første kommentarene var greie nok. Til slutt skulle det vise seg at de fleste anstendige kommentarer kom fra muslimer selv. De tok ikke hevn over illsint, anti-islamsk propaganda. De skrev blant annet:

«No doubt om at det er islamske ekstremister som har plantet frøene til alle missforståelser og hat om Islam og Koranen som vi ser hverdag! Men be a seeker of truth not a seeker of ego strenght berfore u read the Koran:)»

«Jeg følger sharia lovene ved å ikke lyve, ikke stjele, stille opp for mennesker, være snill, være lojal, være takknemlig, en lojal medborger, krenker ikke andres religioner eller livsstil, respekterer alle, tar utdanning, følger landets lover og sånn som jeg ser det så følger meste parten av hele verden sharia lovene!»

«Jeg heter Mansoor Dar og er en Ahmadi muslim, Vi absolutt respekterer Norsk regler/lover. Vår menighets slag ord er “LOVE FOR ALL HATRED FOR NONE” Ellers takk igjen (GOD BLESS YOU ALL). Lenge leve Norge.»

«Før De fleste begynner å rakke ned på MUSLIMER, så husk mennesker er mennesker. Alle vi har egen vilje, hva en person gjør eller hvilke handlinger en liten gruppe gjør er opp til en selv. Det er ikke religionen som er skyld i noe av det, det er hvor mye en og hver har av vett i huet. Alle religioner, sekter og grupper har noen Quislinger.»

Så slapp mine ikke-muslimske lesere helvete løs.

VGs illustrasjon til dette innlegget.

Jeg fikk tallrike forslag til anti-islamsk litteratur jeg burde lese. Jeg fikk enorme mengder med linker til islamfiendtlige nettsteder, som ble blokkert av spamfilteret. Jeg fikk beskjed om at forskerne jeg nevnte ikke var forskere, men «forskere». Da jeg påpekte at halvparten av Europas muslimer aldri går i moskeen, fikk jeg høre at de fleste muslimer er hyperkriminelle og har annet å gjøre.

Kommentarene avslørte stor frykt hos skribentene. Jeg ble kalt «et naivt, ikke-muslimsk fjols» som lot meg lure av «djevelskapen islam». En som ikke klarte å kommentere på riktig innlegg, skrev et annet sted på bloggen min at jeg burde oppsøke psykiater for å finne ut hva som feilte meg. Da jeg spurte hvorfor kommentatorene stort sett skrev anonymt, var svaret at fullt navn kunne føre til personangrep(!)

Da det smalt i Oslo 22. juli, lurte jeg på om ABB hadde kommentert innlegget mitt. Enkelte menn skrev nemlig milelange, maniske kommentarer der bare grupper eksisterte, ikke individer. Det forundrer meg at folk kan bekjenne seg til høyresiden samtidig som de nekter å behandle mennesker som unike individer. Erna Solberg minner om at det langt ifra er høyrepolitikk å holde grupper ansvarlige for enkeltindividers handlinger, bare fordi de tilhører samme religion. Selv om jeg stemmer på et langt mindre og grønnere parti enn Høyre, vil jeg gjerne sitere fra bloggen hennes: «De antiislamistene som nå ber om å slippe å holdes ansvarlig for Anders Behring Breiviks handlinger, bør vise unge norske muslimer den samme respekten».

I mitt eget kommentarfelt kunne nordmenn fortelle meg at ingen sanne muslimer har ikke-muslimske venner. De advarte meg om naive politikere med AP i toppen, som styrte landet da Norge ble okkupert av Tyskland. Jeg fikk en nummerert liste med 93 «bevis» for muslimers udugelighet (uten en eneste kilde). Jeg fikk høre at det er på høy tid å sette hardt mot hardt.

Jeg fikk selvfølgelig også høre at jeg tilhørte ytterste venstrefløy (feil), at jeg aldri hadde satt mine ben i Oslo (jeg bor i Groruddalen), at jeg er schizofren (neppe, selv om jeg har et par utmerkede venner med diagnosen), og at jeg burde skamme meg. Mange ganger fikk jeg vite hvor mange hundre millioner islam skulle ha drept. Tallet varierte mye, men felles for anslagene var at de manglet kildehenvisninger.

Jeg tror ikke innvandring er problemfritt, selv om jeg tror det har hatt større fordeler enn ulemper for Norge. Når det oppstår et problem, er hat det dummeste vi kan møte det med. Det blir ikke mindre av noe når vi angriper det, selv om det kan virke slik i amerikanske actionfilmer. I virkeligheten har vi sett at angrep på muslimer bare gjør dem mer religiøse. Når noen angriper meg, får jeg selvsagt mindre lyst til å høre på dem enn jeg ellers ville hatt. Da ABB angrep AUF-ere, ble det ikke færre av dem. Tvert imot fikk AUF mange flere medlemmer.

For anti-islamister er «folk flest» de folkene som orker å diskutere med dem på nett. Og det er stort sett deres egne meningsfeller. Derfor kunne ABB tro at 70 prosent av europeiske menn og 30 prosent av europeiske kvinner støttet hans sak, som han sier når han intervjuer seg selv i manifestet.

Heldigvis orket noen (tål)modige nordmenn å ytre annet enn fiendtlighet i mitt kommentarfelt. En skrev:

«Selv har jeg jobbet med flyktninger og integrering i 10 år, og kjenner meg overhodet ikke igjen i den negative beskrivelsen av muslimer. (…) Det virker som om mange overhodet ikke er interessert i nyansene, kun svartmalingen.»

Les også Anders Giævers kommentar om da han prøvde å diskutere med Peder «Fjordman» Jensen på VG Nett, Gule m.fl. som oppfordrer flere enn de rabiate til å delta i kommentarfeltet og Lunth om ytringsfrihet vs. hets på nett.

Da jeg først møtte Per Espen Stoknes, var han mannen som snart skulle utgi en bok på Flux forlag, hvor jeg jobbet. En god stund senere kom boka «Penger & sjel», som du nå kan få til Kindle på engelsk. Underveis har Per Espen tatt en doktorgrad om økonomiske metaforer, blant fryktelig mye annet.

Da jeg traff Per Espen igjen på et møte i vinter, hadde han startet et par nye bedrifter. Min samboer Jarle holdt et innlegg på møtet, som handlet om økonomisk globalisering. Etterpå ble han headhuntet av sin til da ukjente tvillingsjel, Mr. Stoknes.

På skolen lærer vi at materie kommer i tre former: Flytende, fast stoff og gass. Det er ikke sant. Det fins mer eksotiske former, og en av dem er plasma. En måte å lage det på, er å varme opp gassens elektronbindinger. Det har Per Espen gjort så til de grader at BBC World kom på døra, rettere sagt på Frognerseteren. Sammen med norske og britiske partnere i firmaet GasPlas, lager han fremtidens vaskemaskin for karbon. Karbon vil vi ikke ha for mye av i lufta, fordi det lager CO2 når det møter oksygen.

Vi pleier å tenke på Norge som en oljenasjon, men de siste årene har vi tatt opp mer gass enn olje fra Nordsjøen. Gassen er karbon og hydrogen, som vi brenner og får energi. Vi får også en skadelig klimagass, og det vil GasPlas ha slutt på.

GasPlas-teknologi er en reaktor som kan sammenlignes med en veldig kraftig mikrobølgeovn. Mikrobølgene løser opp bindingene mellom hydrogen- og karbonatomer i gass. Gassen går over til plasma. Når den kjøles ned igjen, drysser karbonet ned som pulver, mens hydrogenet blir igjen som hydrogengass. Da blir Jorden glad, for hydrogen lager bare vann når det møter oksygen. Dessuten kan det brukes i brenselceller, som kan lage elektrisitet ved hjelp av hydrogen. Karbonpulveret kan også komme godt til nytte, blant annet som gjødsel i jordbruk og fargestoff i industri.

Flere har prøvd å lage slik teknologi før, men bare GasPlas har fått til en reaktor som er praktisk å bruke. «GasPlas løser et miljøproblem samtidig som det skapes muligheter til å tjene penger i alle ledd», forteller Jarle, som har jobbet med Per Espen siden mars. Han har lenge stått på lista til Miljøpartiet De Grønne, men mener denne teknologien vil blomstre uavhengig av politikere.

«Når den er ferdig utviklet, vil den være lett å bruke for gasselskaper. Du kan montere reaktorer på alle uttaksplasser for naturgass. Over natta kan gasselskaper tilby hydrogen fra sine uttak, i tillegg til at de kan tjene penger på karbonpulveret», sier han.

På slutten av dette året eller tidlig neste år får vi se en prøvereaktor her i landet. I mellomtiden kan du se Per Espen Stoknes og kollega Phil Risby i dette opptaket fra BBC World den 18.06.2011.