15/09/2009 kl. 18:14 (Uncategorized)
Velkommen til min blogg!
Til høyre kan du bl.a. velge stikkord for hva du vi lese om og se de siste kommentarene. Under ligger innlegg fortløpende. Du kan også abonnere på nye innlegg. Foruten bloggposter har Karibua en del av mine artikler og noen gode gamle sider om 80-tallet og min roman Inniverset. Klikk på bildet for å lese mer om meg. Følg meg på Twitter her.
01/02/2010 kl. 12:53 (Kulturkommentar fra =Oslo)
Tags: media
Den nye Janteloven lyder: Du kan gjerne tro at du er noe, så lenge du ikke er deg selv. Det har Alexander Rybak fått merke.
Illustrasjon: Ane Charlotte Ohren
Noe av det rareste her i verden er at alle vil bli likt, men ofte tyr til alt annet enn seg selv for å bli det. Samtidig liker vi folk som viser fram sin egen sannhet. Det mest leste av 112 innlegg i min blogg, er intervjuet med komiker Jon Schau fra =Oslo i fjor. Han snakker om sin egen død og sin egen Gud – som slett ikke samsvarer med den gjengse oppfatning. En medierådgiver ville i beste fall rådet ham til å snakke om den kristen-sertifiserte guden og døden, men helst om noe mer folkelig. For eksempel sin middels store interesse for fotball.
En annen som sier det han har på hjertet, er Alexander Rybak. Det merket jeg fort da jeg intervjuet ham til januarnummeret vårt. Han var ikke redd for å kalle albumet sitt banalt eller innrømme at han sjelden går rundt og smiler. PR-rådgiver Andreas Hardhaug Olsen likte ikke det han leste. «Har medierådgiverne til Rybak sovnet?» undret han i Nettavisen. Han reagerte særlig på dette sitatet: «Jeg kan ikke reise på tre måneder lange turneer hvis jeg har familie. Da kommer jeg garantert til å være utro».
PR-rådgiveren mener Rybak skader sitt image som «en folkekjær, litt naiv Espen Askeladd». Men han er ikke Espen Askeladd. Han er Alexander Rybak, og er nødvendigvis flinkere til å være Alexander Rybak enn til å være en eventyrfigur fra 1800-tallet. Hadde han vært Espen Askeladd, ville han kappspist med trollet, ikke kappspilt med androgyne artister i Melodi Grand Prix.
Jeg har alltid syntes at folk som er seg selv på TV virker veldig like. Forklaringen fikk jeg i boka «Talerens troverdighet» av Anders Johansen. Det TV-seerne oppdras til å se på som en ærlig og liketil person, er i virkeligheten en rolle. Medierådgivere lærer politikere og andre kjendiser å «spille seg selv». Det holder ikke å være seg selv. Det kan bli altfor sært, dessuten kan det støte noen. Skal du gjøre folk til lags, må du spille den godt etablerte rollen «folkekjær». Det mener i hvert fall rådgiverne.
Rybak ble straffet for å si at han vil endre livsstil før han får familie, så han kan unngå å være utro. Jeg kaller det å ta ansvar, men PR-rådgiveren liker ikke ordet «utro». Antakelig fordi aviser kan ta det ut av sammenhengen og slå det opp, så folk tror Rybak ER utro. For å blidgjøre PR-rådgivere, må man altså holde kjeft om alt som kan tolkes som lite folkekjært når det tas ut av sammenhengen. Helst bør man unngå å snakke sammenhengende, og kun uttale seg i folkekjære overskrifter.
26/01/2010 kl. 15:40 (Bloggpost)
Tags: media, teknologi
Lei av nettaviser? Lag en startside som lister opp interessante bloggposter, eller noe helt annet. Les hvor enkelt du kan bli din egen redaktør med iGoogle.
Slik kan din «nettavis» se ut, med linker til relevante bloggposter og nye meldinger fra Twitter, Facebook og Gmail. Valgfri logo hører selvsagt med.
Det fins 200 millioner blogger i verden, og nettaviser sliter med å holde følge. De beste bloggpostene er mer givende enn den jevne avisartikkel. Dessuten har blogger et mye større mangfold.
Nettavisenes store fortrinn er tilgjengelighet. Det er lettere å gå inn på dagbladet.no hver dag enn å luke ut interessante bloggposter. For bloggsfæren har nok av søppel. Det verste er kanskje «parasittblogger» som omtaler en nyhet, slenger på en provoserende overskrift og en sterk mening, og legger seg under nettavisens nyhetssak. Dagbladet har kuttet ut denne funksjonen, da den førte til alt annet enn meningsfulle innlegg. VG og andre bruker den fortsatt. Derfor er noen parasittblogger blant Norges mest leste, men neppe mest verdsatte (uten at annonsørene bryr seg noe som helst om det).
I motsetning til annonsører, er de aller fleste bloggere opptatt av mer enn antall klikk. Men de beste innleggene fins sjelden i samme blogg. Hvordan skal man finne dem? Og hvordan få dem til å dukke opp på samme nettside?
Første skritt er google.com/reader. Bruker du Gmail, logger du deg på med e-post og passord. Hvis ikke, oppretter du konto. I Google Reader kan du abonnere på blogger og stikkord. I dag fungerer mange nettsider som blogger, selv når de ikke ligner en tradisjonell blogg. Prøv deg fram med å legge inn nettadresser (du trenger ikke en gang å skjønne hva RSS er). Er du lei av handlingslammende nyheter, kan du legge inn Yes! Magazine Blogs.
Men dette er ikke alltid nok for å få interessante treff. Skribenter, nettadresser og stikkord gir ofte varierende kvalitet på innleggene. Og har du sære stikkord på norsk, gir de neppe treff hver dag. Derfor har en gjeng idealister laget sonitus.org. De leser gjennom en haug med norske blogger og velger ut de beste postene. Listen oppdateres daglig. For å få den inn i Google Reader, legger du inn abonnement på adressen http://magasin.sonitus.org.
iGoogle er et verktøy som gjør Google Reader mer leservennlig, og som lar deg lage din egen «nettavis» med mye annet innhold enn bloggposter. Gå til google.com/ig for å opprette din side. Antakelig slenger Google inn noen vanlige nettaviser for deg, samt vær og kalender. Du kan selv velge hva du vil beholde. For å bli din egen bloggredaktør, legger du til Google Reader som applikasjon (klikk «Legg til ting» nederst til høyre i logoen).
Slik ser Google Reader ut i iGoogles liste over applikasjoner. Av en eller annen grunn havner den langt ned på listen når jeg søker etter den.
Når du går tilbake til din side på iGoogle, vil Google Reader ligge der som en boks. Den lister opp uleste bloggposter i ditt utvalg. Klikker du på en overskrift, får du som regel opp en boble med de første linjene, og kan velge om du vil lese hele innlegget.
iGoogle lar deg også legge til utallige andre applikasjoner. Deriblant Facebook, Twitter, Gmail, vær, kartsøk, spill og – hvis du absolutt vil – mange nettaviser fra inn- og utland. Til slutt setter du iGoogle som startside så den kommer opp med det samme du åpner nettleseren. (Vet du ikke hvordan, se oppskrift her).
19/01/2010 kl. 15:20 (Bloggpost)
Tags: fremtid, teknologi
Hadde det gått som ekspertene trodde, ville rocken forsvunnet i juni 1955. Og datamaskinene våre ville i beste fall veid halvannet tonn.
Fremtiden ser omtrent slik ut, og det har den gjort lenge.
I mars 1989 tegnet Tim Berners-Lee første skisse av et globalt informasjonssystem basert på hyperlenking av dokumenter. I april 1993 ble World Wide Web tilgjengelig for offentligheten, som aldri hadde bedt om det. Hadde Berners-Lee gjort markedsundersøkelser, ville folk kanskje ønsket seg en raskere fax. I boka Predicting the Future fra 1997 mener John Malone at internett vil mislykkes uten et Dewey-system, slik biblioteker har for å holde orden på bøker. Her er flere som satt fast i fortiden:
1865: «Velinformerte folk vet at det er umulig å overføre menneskets stemme gjennom en ledning, slik vi gjør med morse. Og hvis det var mulig, ville det ikke ha noen praktisk verdi.»
(Uidentifisert avis i Boston, USA, sitert i Jehl, Francis (1936): Menlo Park Reminiscences)
1872: «Louis Pasteurs teori om mikroorganismer er en latterlig fiksjon.»
(Pierre Pachet, britisk kirurg og professor i fysiologi, tror ikke mikroorganismer kan forårsake sykdom)
1878: «Amerikanere trenger telefonen, men det gjør ikke vi. Vi har nok budgutter.»
(Sir William Preece, sjefsutvikler i det britiske postvesen)
1880: «Slike sensasjonelle kunngjøringer må avvises som uverdige for vitenskapen og skadelige for dens reelle fremskritt.»
(Sir William Siemens, tysk/britisk ingeniør, om Edisons lyspære)
1888: «Vi nærmer oss grensen for alt vi kan vite om astronomi.»
(Simon Newcomb, am. astronom)
1895: «Det spiller ingen rolle hva han gjør, han vil aldri bli til noe.»
(Albert Einsteins lærer til hans far Hermann Einstein)
1909: «Automobilen har praktisk talt nådd grensen for sin utvikling. Det ser vi av det faktum at ingen radikale forbedringer er introdusert det siste året.»
(Scientific American)
1921: «Den trådløse musikkboksen [radioen] har ingen som helst kommersiell verdi. Hvem vil betale for et budskap som ikke er sendt til noen spesiell?»
(Partnere av David Sarnoff, am. radiopionér og businessmann)
1926: «Teknisk og teoretisk kan televisjon være gjennomførbart, men kommersielt er det umulig. Vi må ikke kaste bort tid på å drømme om det.»
(Lee De Forest, am. radiopionér og oppfinner av vakuumrør)
1927: «Hvem i helvete vil høre skuespillere snakke?»
(Harry Morris Warner, medgrunnlegger av Warner Bros.)
1949: «En kalkulator som ENIAC har i dag 18 000 vakuumrør og veier 30 tonn. I fremtiden vil datamaskiner kanskje ha bare 1000 vakuumrør og veie 1,5 tonn.»
(Andrew Hamilton i magasinet Popular Mechanics)
1954: «Hvis storrøyking i det hele tatt spiller en rolle for lungekreft, ser den ut til å være minimal.»
(W.C. Heuper, National Cancer Institute, USA)
1955: «Det vil forsvinne innen juni».
(Variety Magazine om rock ‘n roll)
Mer om fremtiden i februarnummeret av =Oslo.
1962: «Vi liker ikke sounden deres, og gitarmusikk er på vei ut.»
(Decca Records, som forkastet The Beatles)
1967: «Hvis noe vil forbli mer eller mindre uforandret, er det kvinnens rolle.»
(David Riesman, am. samfunnsforsker)
1993: «Internett? Det er vi ikke interessert i.»
(Bill Gates, leder av Microsoft)
1996: «Barn er ikke interessert i hekser og trollmenn lenger.»
(Anonym forlagsredaktør i et brev til J. K. Rowling)
08/01/2010 kl. 10:53 (Bloggpost)
Tags: psykologi, skole
Astrofysiker Eirik Newth har ikke så verst G selv.
«G» sier Eirik Newth, og sporer av fra intervjuet om fremtiden til =Oslos februarnummer. General intelligence factor er det vi vanligvis forstår med intelligens. Psykologen Charles Spearman så at barn som var flinke til noe oftest var flinke til mye annet også. Det krever ikke så mye G å se akkurat det.
Eirik mener at generell intelligens er lettere å merke enn å teste. Han har møtt mange med mye G på sine foredrag over hele landet. En av de smarteste møtte han i et fengsel på Vestlandet. Han kunne umiddelbart se problemer og løse dem i hodet. Han hadde ikke bare masse kunnskap, han skjønte også hvordan den kunne brukes.
Mannen gikk på amfetamin. Eirik har møtt flere smartinger som har mistet kontrollen. Han tror det skyldes systemet One Size Fits All. Fengselsfuglen ble ikke bare behandlet som en gjennomsnittlig skoleelev. Han ble også behandlet slik vi behandler rusavhengige, nemlig likt.
I skolen er intelligens en sykdom. Det vet Bjørn Sørlie, som har jobbet på en institusjon for ungdom med atferdsproblemer.
«I denne gruppen er det en liten undergruppe som jeg opplever som svært begavede,» skriver han. «Det påfallende ved deres atferdsvansker var at de ble ansett for umulige av skolen og andre sosialpedagogiske institusjoner. Ved nærmere undersøkelser viste det seg at deres atferdsvansker egentlig besto i at de gjennomskuet og provoserte motsigelsesfyllte og paradoksale pedagogiske systemer, men ofte formulerte denne gjennomskuelsen ved ekstrapoleringer og paradokser som stort sett ingen klarte å holde tritt med».
Dette minner om den psykiatriske journalen til min venn Jarle.
Barnepsykiatrien, 11 år:
– Når var 2. verdenskrig?
– Det kommer an på om du mener for Norge eller hele verden. (Gir nøyaktige årstall for begge alternativer.)
– Hvor står solen klokken 12 om dagen?
– Det kommer an på hvor i verden man er.
– Hva betyr ‘revolusjon’?
– Store forandringer, sånn som i Russland i 1914. Det fins også andre
typer revolusjoner; spikermaskinen var en revolusjon for snekkere,
datamaskinen en revolusjon for kontorarbeidere.
– Hva betyr ’smittsom’?
– Ikke bare sykdommer kan være smittsomme, også tendenser i aksjemarkedet kan smitte fra et sted til et annet, for eksempel ved børskrakk.
Ungdomspsykiatrien, 14 år:
Jarle svarer presist på spørsmål og legger til opplysninger som ligger langt over det kunnskapsnivået klassen ellers har om emnet. Han kommer også opp i diskusjoner med lærer når hun ikke er presis nok i det hun formidler.
Jarle sier han ikke har noe til overs for den norske «puggeskolen» og sier lærerne ikke holder mål. Han snakker om at elevene må ha evne til kildekritikk, og at det får de ikke på skolen.
Jarle forteller at han ikke føler det er noen vits i å gjøre enkelte oppgaver de får på skolen. For lite faglige utfordringer har tidligere ført til at han har isolert seg. Jarle er ganske bestemt på hva som er noen vits i å gjøre.
Petter begynte samtalen i dag med å spørre Jarle: Hvordan er formen? Han svarer da konkret: Jeg er sliten og andpusten fordi jeg nettopp har gått opp trappen. Jarle sier han svarer slik for å ha det gøy. Han sier også at det er ment både konkret og ironisk. Videre sier han at folk som kjenner ham forstår dette. Han sier at han heller vil finne seg et annet miljø å være i enn å måtte være for eksempel i en klasse der det ikke er mulig for ham å uttrykke slik konkret og ironisk humor.
(Journalen var for øvrig full av skrivefeil fra psykiatriens side, som er rettet i dette utdraget).
Eirik Newths fremtidsblogg
Jarle Fagerheims organist med meir-blogg
Nødhjelp for pårørende av intelligente barn
03/01/2010 kl. 13:16 (Kulturkommentar fra =Oslo)
Tags: livssyn, media
Moderne markedsførere bruker samme teknikk som narkotikalangere.
Illustrasjon: Ane Charlotte Ohren
I 1997 hadde den britiske regjering rundt 300 PR-medarbeidere. Folk som gir politikerne et salgbart image i media. Åtte år senere var tallet 3259. I boka Sannhetens kår viser Christian Borch hvordan vi lar markedslogikk ta stadig mer styring over samfunnet.
Stylister fikser ikke lenger bare utseendet til folk. De styler alt fra politiske budskap til stillingsannonser. «Næringslivet er flinke til å selge et inntrykk av å være fancy, men de fleste jobber er ganske elementære,» sa forfatter og tidligere Schibsted-medarbeider Henrik Langeland da jeg intervjuet ham.
Markedsstylister har mye til felles med narkolangere. De får folk til å «kjøpe» ideer de egentlig ikke tror på, og ting de egentlig ikke vil ha. Folk oppdras til avhengige forbrukere, som vurderer hverandre i lys av sitt forbruk og tilhørende verdier. Noen av disse brenner seg ut på lønnsomt arbeid blottet for annen mening enn å skape nye, avhengige forbrukere. Slaveriet kalles «verdiskapning».
«Det er som om det enkelte menneske har mistet retten til å lytte til seg selv,» skriver Borch. Hvem skal utvikle et økonomisk system som ikke er vekstbasert? I dag blir man bannlyst om man stiller spørsmålet. Markedslogikken er tidens ledende og absurde religion. For å opprettholde dagens økonomiske vekst på tre prosent årlig, må nordmenn forbruke nitten ganger mer om hundre år. Mange får høy lønn for å fremstille dette som en god idé. De rettroende kaller det den eneste veien til et godt samfunn.
Hadde det virkelig vært en god idé, ville den ikke trengt stylister. Vår tids PR-folk har samme makt over sinnene som prestene i middelalderen. Tross miljøkrisen, gir det fortsatt høy status å forbruke mange ting. Folk som nesten bare forbruker heroin, og dertil ikke tilber markedskreftene, er syndere.
=Osloselger Johan antydet en dag at det neppe var prestisjefylt å skrive i =Oslo. Jeg svarte at folk som er opptatt av prestisje kjeder vettet av meg, og ikke fins i min omgangskrets. Jeg vet heller ikke om noen statusjobb jeg har lyst på.
«Jeg kommer fra et overklasseområde i Göteborg,» sa Johan, «så jeg er vant til at folk tenker mest på status. Da jeg jobbet som lystekniker med grei årslønn, spurte faren min når jeg skulle utdanne meg og få meg en ordentlig jobb med eget kontor.»
For et år siden prøvde Johan å ta selvmord to ganger. I dag er han glad han mislyktes. Som selger av =Oslo møter han folk som bryr seg om hvem han er, og ikke om hvilken status han har. Han har aldri hatt PR-rådgivere. Det trengs ikke for å forvisse folk om at det er en god idé å kjøpe =Oslo.
Bakgrunn for diskusjonen under er mitt intervju med Alexander Rybak i =Oslo nr. 1/2010 og Nettavisens oppfølging av dette:
Nettavisen: - Noen må stoppe Rybak
Nettavisen: Avviser utroskapsutsagn
11/12/2009 kl. 18:23 (Bloggpost)
Tags: rus
Årets Osloborger Arild Knutsen deltar i filmen.
Professor Nils Christie mener Torbjørn Egner var en stor kriminolog. Historien om Kasper, Jesper og Jonatann viser hvordan vi resosialiserer mennesker. Få dem inn i det vanlige livet, ikke støt dem ut til det uvanlige, sier han i dokumentaren «Åra som går». Det er Arild Knutsen et bevis på. Lederen i Foreningen for human narkotikapolitikk sluttet med heroin på egen hånd da han fikk bruke sine ressurser i arbeid. Ham møter du også i filmen.
De færreste heroinavhengige blir ansett som ressurser. Som barn fikk =Osloselger Knut Jansen epilepsi, etter å ha operert en svulst på hjernen. Siden har han vært avhengig av sterke medisiner. Etter førti år på gata, går han nå på metadon og lever av bladsalg. Rettere sagt; ti-femten av de førti årene satt han i fengsel for narkotikaforbrytelser. Det ene beinet hans er av metall, men han får ikke TT-kort til drosje for funksjonshemmede.
Og noe av det dyreste som fins, er å ha folk i fengsel.
Hele dokumentarfilmen «Åra som går» fra 2008 (54 minutter, regi Akbar Grande).
27/11/2009 kl. 10:27 (Bloggpost)
Tags: rus
«Stakkars Haakon og Mette-Marit, dem må bli slitne i henda,» mente =Osloselger Truls. Vi sto på Møtestedet i Tollbugata og fikk høre at kronprinsparet skulle hilse på alle som kom på gjestebud. Det måtte bli over femti stykker.
Inngangen var det siste vi fikk lov å fotografere.
Etter en sikkerhetskontroll som varte og rakk, gikk bussen til Asker. Skaugum hadde skrudd på julelys i trærne og fakler på bakken. Milly Kakao møtte oss ved inngangen. To tredeler puddel og en tredel labrador. En allergi-sikker hund for folk som ikke vil ha puddel.
Mona Eieland er redaktør for =Oslos søstermagasin =Fredrikstad. Hun lurte litt på hvor langt ned hun skulle neie i møte med kronprinsparet. I gangen fant Truls en interessant(?) bok om tidløse tiaraer, mens vi ble ropt opp og prøvde å stille oss i en spiralformet kø. Scanpix hadde fotomonopol og ville vite hvem de tok bilde av på den store hilserunden.
I velkomstdrinken var det Gravenstein. Stue etter stue var som et lunt kunstgalleri med tykke gardiner og persiske tepper, familiebilder på bordet og lysekroner i taket. Vi endte opp i en liten sal hvor rusavhengige fortalte sine historier, deriblant Berit Kettler fra Jobben på Lillehammer. Vår egen Dagfrid Fosen spilte gitar og sang Father & Son.
I spisesalen ble Dagfrid og jeg plassert på hver vår side av kronprinsen ved et rundt åttemannsbord. =Oslos redaktør Anlov fikk Mette-Marit til bords. Haakon sa at han hadde lest min bok Inniverset, som han fikk da jeg intervjuet ham i fjor. (Vil du også lese den ligger den nå på nett med passord anneli). Bøker er slett ikke den vanligste gaven til kronprinsparet. De får ofte heklede gjenstander, kunne kronprinsen fortelle.
Da Haakon besøkte =Oslo i fjor ga jeg ham en ikke-heklet gjenstand.
Vår bordkamerat Truls ble fra seg av lykke da Haakon husket ham fra en legendarisk Pearl Jam-konsert på Betong i 1992. 90-tallets supergruppe hadde ikke slått gjennom enda, og spilte alle sangene fra albumet Ten for et halvfullt lokale. Få måneder senere spilte de for 50 000.
«Haakon er ikke noe typisk vestkant når det kommer til musikksmak,» betrodde Truls meg. «Vi har vært på flere konserter sammen.»
Buffetten var full av småretter, eller «artig mat jeg ikke har vært borti før», som Truls kalte det. Selv hadde vi vært borti det meste, men ikke akkurat hver dag. Haakon forsynte seg rikelig av cherrytomatene, og Truls fant seg «en skikkelig jålete konfektkake» på dessertbordet.
Etterpå bar det inn i en ny sal, hvor Maria Solheim sang både for oss og lille Marius. En gullfugl, mente Mona Eieland.
Truls var småsjokkskada over hvor hyggelig og lite formelt det hadde vært. Mona smeltet av Mette-Marits avskjedstale, og håpet at kronprinsparet tenkte litt på Fredrikstad. I gave fikk de flere eksemplarer av Monas magasin.
«Det er så uvirkelig. På det høytidelige bordet ligger =Fredrikstad,» utbrøt hun. «Og den stua har aldri vært pussa opp!»
Mer om begivenheten kommer i januarnummeret av =Oslo. Se også artikkel i forkant av gjestebudet.
Maria Solheim synger duett for Kirkens bymisjon sammen med Hank von Helvete, eller Hans-Erik Dyvik Husby som han heter uten sminke. Her fra innspilling av videoen.
Pearl Jam begynte som et undergrunnsband. Så vant de Video of the Year under MTV Video Music Awards i 1993.
23/11/2009 kl. 08:49 (Bloggpost)
Tags: rus
Ikke jeg da, men =Osloselger Trond, som fortalte meg om sine luftfartserfaringer.
Selges på gata i Oslo for 100 kr., halvparten går til selger.
– Jeg har ikke drekki siden 20. januar i fjor. Da ble jeg lempa av flyet i Saudi-Arabia. Jeg var litt full, så jeg fikk ikke bli med til Thailand, sa Trond.
Heldigvis skulle flyet mellomlande uansett. Trond tilbrakte et par dager i Dubai, hvor han så DE kakseboligene og DE rette autostradaene.
Bagen hans fikk en fin tur til Thailand før den kom hjem til Gardermoen. Gjett om Trond var nervøs for at noen hadde smuglet dop i den. Hele historien til Trond og mange andre selgere får du i =Oslos julebok.
Her gjelder det å styre ballen gjennom to ringer med luftkanon. Finn ut om Ane eller Hansi vant i =Oslos julebok.
Rikke skriver om en vandring i spøkelsesbyen, som er Oslo 24. desember. Egentlig ville hun legge seg ned midt på Karl Johan, men hun valgte sin vante plass inntil veggen ved Konserthuset.
Olav beskriver en ungdomstid «nesten som disse som bor i bakgårder eller kjellerhull.» Frank var fører på en livbåt under Alexander Kielland-ulykken. Richard smalt inn i et tre med hodet først. Genadijs har et pass hvor det står «alien». David hadde to sponsoravtaler som snowboardkjører. Bodil lager kunst av handlelister og hårlakk.
Ane Dahl Torp tar med venn og =Osloselger Hansi på Teknisk museum. Han underviste henne i rusavhengighet før hun skulle spille i filmen Uro. På museet konkurrerer de blant annet om hvem sin hjerne som kan produsere mest «hvilebølger».
Maria Bonnevie har gitt fra seg et barn på film. =Osloselger Ann Charlott har gitt fra seg to på ordentlig. Vi møtte dem på en café på Plata, hvor Maria ble rystet av det Ann Charlott fortalte. Ikke bare om barndommen, men også om ting hun hadde opplevd senere.
– Husker du han som ble drept utenfor rettssalen i Mysen? Tidligere satt jeg og så på at han skjøt en venninne av meg i hodet, i min leilighet. Etterpå fikk jeg bare piller. Det var ikke snakk om å prate med meg. Ingen ville ha noe med meg å gjøre, siden jeg var rusavhengig, forteller Ann Charlott.
Gunnar Sønsteby er Norges høyest dekorerte borger, men ble kastet ut fra skolen fordi han manglet disiplin. I boka forteller han blant annet om den gangen to tyskere med gevær og en statspolitimann med pistol satt og ventet på ham.
Hva har Gunnar Sønsteby, Are Kalvø og Wenche Myhre til felles? Alle har noe å fortelle i =Oslos julebok 2009
Wenche Myhre hadde Norges største fanklubb og bygde sykehus i Gaza. Først 30 år senere tok hun sitt første vinglass. Hun forteller om faren som dyttet henne ned fra scenen, speiderne som åpnet fanpost, fotosession med The Beatles og pressen som la seg rundt Grefsen gymnas.
Boklansering på TV2 og NRK Østlandssendingen.
Min video fra lanseringen av juleboka 23. november, med helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen.
20/11/2009 kl. 15:03 (Bloggpost)
Tags: media, teknologi
I 1455 kom den første masseproduserte boka. Martin Luther hadde aldri fått spredt sine tanker hvis han var 100 år tidligere ute. Han trengte boktrykkekunsten for å reformere kirken. Skrivermunkene fikk identitetskrise av den nye teknologien. Det ble nedtegnet et forsvarsskrift til skriverens fremme. Gjett hvordan det ble spredt ut til folk? Gjennom boktrykkekunsten.
I dag er ikke bare papiravisene truet, men også nettavisene. Facebook og YouTube har flere norske brukere enn VG Nett. Finn.no er større enn dagbladet.no. Wikipedia og blogger.com er større enn aftenposten.no. Er du Facebook-venn med varaordføreren i Asker, får du vite om politiske vedtak lenge før de omtales i budstikka.no.
Får du ikke nok av svineinfluensa, tilbyr VG Nett en egen fanside for sykdommen på Facebook. Nå venter vi spent på fansiden for den muterte utgaven.
Magne D. Antonsen er tjenesteansvarlig på VG Nett. På Fagpressens dag 19. november fortalte han hvordan nettavisen tenker. Da han begynte i 2003, gjorde de papirstoffet tilgjengelig på nett. I dag fins 95 prosent av VGs nettstoff kun elektronisk.
Før søkte vi etter nyheter på nettet. Nå kommer nyhetene til oss, gjennom tips fra venner i nettsamfunn. Dermed leser vi også artikler fra aviser vi aldri leste før. Isteden for å se på sosiale medier som en trussel, er nettavisene vidåpne for å ta dem ibruk. VG-reportere twitrer fra Kogno-rettssaken raskere enn de kan skrive en artikkel. Under valget laget VG Nett også sitt eget Twitterting.
Undersøkelser viser at det brukerstyrte leksikonet Wikipedia er mer nøyaktig enn Encyclopedia Britannica. VG Netts lister over lokalpolitikere er også mer oppdatert enn listene de får fra departementer. Leserne rapporterer om politikere som er døde, har gått av eller skiftet posisjon.
Bloggere kobles til VG Netts artikler gjennom Twingly. Ping’er du et blogginnlegg og linker til en relatert VG-artikkel i innlegget, legges en link til ditt innlegg under artikkelen. Dagbladet har sluttet å bruke denne funksjonen, siden mange bloggere bare skriver tull for å få klikk. Så kan man spørre seg hvor mye tull nettaviser selv skriver for å få klikk.
Silje var en helt vanlig blogger før hun ble Min Mote-blogger med egen link fra VGs meny. Margen til Silje er et svært naturlig sted for annonsører å skryte opp sine såkalte skjønnhetsprodukter. VG Nett gir også leserne et eget hjørne av forsiden, “Lesernes VG”, med saker fra blogger og leserinnlegg.
Men det er ikke bare bare å la leserne skrive avisen. VGs moderatorteam jobber fra sju om morgenen til midnatt med å fjerne krenkende kommentarer. Et tips fra Magne til deg som jobber i nettavis: Ikke legg ut en artikkel om islam med kommentarfunksjon fredag klokka 17 og ta helg.
Klikk på bildet hvis du vil støtte VG så de kan ping'e hodet ditt med flere drap.
VG var svært stolte av sin forside med bilde av alle 73 kvinner som er drept av sine menn i Norge siden 2000. Her fulgte VG Nett opp med en egen profilside til hver kvinne. En draps-Facebook, med andre ord. En mer livsbejaende “Facebook” har kiva.org, hvor du kan lage profil før du gir rentefrie mikrolån til fattige entreprenører. De 841 medlemmene i Kivas Norgesgruppe kommer nok aldri på forsiden av VG. Men VG Netts ansatte har hver sin profilside i nettavisen. Etter at de fikk denne, får de mye hyggeligere e-poster fra leserne.
VG satser på gjenbruk av teknologiske verktøy. For eksempel protokollen hvor leserne kan skrive minneord til døde kjendiser. “Så fikk protokollen terningkastfunksjon,” sier Magne, uten at den dermed ble brukt til å rangere lik.
I skrivende stund har VG Nett 6527 fans på Facebook. (=Oslo har 3401). VG har også laget en egen fanside for svineinfluensa i Norge, med hele 7618 fans. Her linker de til sine egne nyheter om svineinfluensa. VG Nett ser på Facebook som et avisstativ.
VG Nett har 90 ansatte, fordelt på redaksjon, utviklere, annonseavdeling og administrasjon. I tillegg kommer vikarer og frilansere. De liker å si at de skaper den store nasjonale fellesskapsfølelsen. Her kom det noen kremt fra salen på Fagpressens Dag …
Relaterte bloggposter:
Enkel + sosial teknologi = revolusjon (mer om Fagpressens dag)
Presseinfluensa
Dagens svineinfluensa fra VG: Helseministerens gladmelding & Viruset har mutert
19/11/2009 kl. 22:01 (Bloggpost)
Tags: teknologi
=Oslo ble medlem av Fagpressen da vi fikk deres ærespris i fjor. Organisasjonen har også sin egen dag, med uvanlig spretne foredragsholdere.
Neida, hun tullet bare litt med at hun leser bokgaver hun får, i motsetning til andre politikere.
Kulturminister Anniken Huitfeldt åpnet Fagpressens dag 19. november. Ifølge journalisten.no ga hun et spark til Giske. Det gjorde hun slett ikke, men noe må man skrive i overskriften sin for at folk skal klikke på den. Vi merket heller ikke at hun kom for sent, men det kan jo skyldes at vi bare hadde klokke på mobilen vår i veska.
Sosiale medier var det store temaet for årets fagpressedag. Med mentometerknapp fortalte vi hvor mye vi syntes vi visste om den slags. 26 prosent hadde høy kunnskap, 53 prosent middels og 21 prosent lav kunnskap.
Medieforsker Arne Krumsvik sa at nettaviser først prøvde å ligne papiraviser. Da filmen var ny, prøvde også Filmavisen å ligne papiraviser. Og da jeg begynte å blogge, prøvde jeg selvfølgelig å få bloggen til å ligne min gamle hjemmeside. Jeg skjønte heller ikke hvorfor min første iPod ikke kunne oppføre seg mer som mitt gamle beist av en mp3-spiller, inntil jeg oppdaget at iPoden var mye enklere å bruke.
Det er det enkle som skaper revolusjon. Få ting er enklere enn å blogge og twitre. Derfor er mange som før bare var forbrukere av media nå blitt produsenter.
Facebook er verdens fjerde største land. Det fins over 200 millioner blogger (175 000 norske). Blant nordmenn i alderen 15-29 år er 93 prosent på Facebook, men den raskest voksende gruppen er kvinner over 55. Hvert åttende par som giftet seg i USA i fjor møttes gjennom sosiale nettmedier.
Løse forbindelser blir kraftfulle når de settes i system, mente foredragsholderen. På sosiale nettmedier kommuniserer vi med folk vi aldri ville snakket med ellers. Før klagde vi til mamma eller naboen når vi var misfornøyde med noe. Nå klager vi på Facebook. Liker vi ikke sandwichen på Josefine vertshus (som for øvrig er et knallkoselig sted) legger vi ut et bilde av den. Christer Torjussen valgte Underskog da han la ut dette bildet av en fryktelig sandwich han fikk servert i september.
To loffskiver med skinke og ostelokk med saltstenger (!!!) til pynt og kjip majones dandert i en paprikaring. Sånn passe strålevarm i kantene og lunken inni. Under lokket ligger en spennende skive ananas med en dvask, hermetisert asparges på tvers. Havariet (er det en båt det skal se ut som?) kostet 120 spenn. (Christer)
Hittil har Christer fått 2418 kommentarer på innlegget, fra folk som spiller videre på sandwichens håpløshet med sine egne ord, bilder og video. Fans har laget en egen blogg til sandwichens ære, Smug-TV har laget innslag og Dagbladet Fredag har vist interesse.
Kronprins Harald med lille Hawkon (t.v.) og Hawk Sandwich møter Salvador Dalí (t.h.). To av utallige kommentarer til Christer Torjussens kulinariske opplevelse.
Foredragsholder Krumsvik nevnte ikke sandwichen, men han var en tidlig bruker av det lukkede nettsamfunnet Underskog. Som småbarnsfar syntes han Underskog var ”et perfekt alternativ til å ha et liv”. Når han ikke kunne delta på kulturarrangementer, kunne han lese andres diskusjoner om dem i nettsamfunnet.
De som laget Underskog brukte det dels som en lekeplass for å se hvordan sosiale medier kan anvendes. Senere laget de Origo, et kommersielt nettsamfunn som raskt fikk tilbud om samarbeid med A-pressen. Her kan brukerne opprette lokalsoner for sine interessefelt, mens lokalavisene finner mye godt stoff knyttet til sin region. Her kan du lese mer om prosessen fra Underskog til Origo.
Etter Krumsviks foredrag var det tid for å bruke stemmeretten igjen. Vi trykte på knappen, og sekunder senere kom søylene opp på storskjermen. 61 prosent av oss bruker sosiale medier både privat og på jobb. 22 prosent bruker dem kun privat, 4 prosent kun på jobb, og 13 prosent bruker dem ikke i det hele tatt. Det til tross for en temmelig høy snittalder blant Fagpressens utsendte medlemmer denne dagen.
Her er videoen Arne Krumsvik viste oss for å illustrere sosiale mediers utrolige utvikling.
Jeg blogger mer om Fagpressens dag: Slik tenker VG Nett
Facebook-news: Av-venning er årets ord (VG)
16/11/2009 kl. 23:36 (Bloggpost)
Tags: musikk
Var det Tsjernobylulykken som ga Alexander Rybak absolutt gehør ved fødselen? Hva skjedde med 80-åringen som hevet balltreet mot vår mann? Hva skiller homomaten han fikk av Per Sundnes fra heterofil mat? Og var han virkelig mer forelsket i et eventyr enn i Ingrid Berg Medhus?
Disse brennaktuelle spørsmålene får du svar på i januarnummeret av =Oslo. Etter flere utsettelser møter vi Alexander Rybak på yndlingsrestauranten Taste of China. Han ankommer et stykke inni en svart hette, med brilleglass på minus 4,5. Når vi forlater ham, har han knapt nok på seg t-skjorte.
Da guttungen oppfordret til mer intim omgang under intervjuet, ble det for sterk kost for blitzen til Dimitri.
– Jenter må beskyttes mot meg. Jeg ansetter jo vakter for at de skal holde meg unna jentene, forklarer han.
I tenkehetta har han tenkt mye på hvordan han skal klare å slå seg til ro med én jente. Et stykke inn i utredningen, skjønner han at det kommer til å skjære seg. Løsningen blir å flytte dit ingen skulle tru at nokon kunne bu. Men for øyeblikket vil han være på forsiden av =Oslo.
Blid på forsiden.
– Jeg kan ikke smile på bildet. Folk er sure på forsiden av =Oslo.
– Han her er kjempeblid, sier vi, og viser fram forsiden av nummer 4 i 2005.
– Jamen, han er narkoman. De narkomane er blide på forsiden.
Etter mye om og men med og uten fiolin, får han absolutt gehør for sitt siste forslag.
– Du må kysse meg på kinnet.
Jeg kysser ham i slow motion så kameraet skal se det, men blitzen protesterer.
– Det ble feil, sier fotografen.
– Du må ikke si noe sånt, mener Alexander. – Takk for i dag.
13/11/2009 kl. 17:08 (Bloggpost)
Jarle Fagerheim (20) debuterte som gudstjenesteorganist da han var 13. Siden har han sneiet innom musikkhøyskolen og flere andre studier (keisamt når sjølvstendig tenking vert aktivt frårådd), og vært 4. kandidat for Miljøpartiet De Grønne i Oslo.
Min nye bloggfan har rimelig greie på åtte språk, og brukte hackermetoden da han lærte seg selv å spille orgel. «Du er den fyrste norske eg har sett som refererer til Himanens hacker-etikk, ei bok eg slukte for nokre år sidan etter ein tur på ein brukthandel i Stavanger,» sier han.
«Det slo meg at eg hadde lært ikkje berre datamaskinbruk etter hacker-metoden, men òg orgelspel. Det at eg har lært meg å spela på eiga hand, med tallause innspel og inspirasjonskjelder utanfrå, men aldri regelbunden undervisning, står fram som ein føresetnad for at eg kan gjera det eg gjer. Klassiske konsertar, orgelkonsertar ikkje minst, er ofte ulideleg keisame, for musikarane har vore gjennom to-tre tiår med intensiv, rigid opplæring. Nokre få greier å frigjera seg frå dette, dei vert elles kalla «store musikarar». Eg undrar kor mange fleire slike vi kunne ha hatt.»
Karibua foreslo at vi kunne hacke en kirke og prøve orgelet. Jarle har nøkkel til Markuskirken på St. Hanshaugen, men yndlingsorgelet hans står i Paulus kirke på Grünerløkka. En kirke som også er sentral i tidenes beste norske film. Ved hjelp av litt nettverksbygging, eller telefonering som det het i gamle dager, får Jarle åpnet døra.
«Musikken er faktisk den einaste samanhengen der eg vågar å berre vera meg sjølv,» sier Jarle. Slik høres det ut.
Når man har spilt Toccata i D moll er det best å spille Fuge. Også kjent som ringetone fra det klassiske mobilreportoaret. Jarle presiserer at forberedelsene var minimale, at notene tilhører et helt annet stykke og at musikkyndige nok vil tenke «han der kunne sanneleg trengt nokre tiår med intensiv rigid opplæring, så kunne han spela rett tonar i fugen!».
Orgelmusikk for to talentfulle føtter: Variasjoner over et tema av Paganini av Geoge Thalben-Ball.
Se også:
Intervju med Jarle Fagerheim (18) fra Moss Avis
Is learning the organ different from learning other things? (Jarle, 15)
06/11/2009 kl. 22:50 (Portrettintervju)
Tags: livssyn
– Opplever du å åpne en dør i deg selv og komme i kontakt med noe, er det revnende likegyldig hva du kaller det. Ordene er bare bilder, og fins ikke egentlig, sier Jon Schau, som har valgt å kalle det Gud i boka.
I dag utgir Jon Schau Jons bok. Her er et intervju jeg gjorde med ham i gatemagasinet =Oslo i sommer.
Han drakk helt til han døde to ganger. Det var da komiker Jon Schau så lyset.
– Jeg kunne starte dagen med å styrte en flaske rødvin, sier Jon Schau. Vi møter ham på kontoret, der diplomer slår fast at han er Norges morsomste mann. Men suksess på utsiden er ikke det samme som suksess inni.
– Jeg prøvde å bli den andre ville at jeg skulle være. Hvordan jeg hadde det? Det vet jeg ikke. Det var akkurat det jeg ikke klarte å kjenne på.
Fra han var gammel nok til å drikke, gikk det i ett. Som 38-åring havnet han i koma i fem uker. Han fikk betennelse i bukspyttkjertelen og ble erklært død to ganger.
– Jeg hadde alltids klart å bli syk uten alkohol. Det var jo noe jeg selv skapte, for å komme dit jeg er i dag. Jeg kunne sikkert ha kokt noe på et stolbein som fikk meg til å møte veggen.
Nær døden-opplevelsene gjorde ham edru på flekken.
– Før var jeg ganske Trygve Hegnar i huet, i forhold til det åndelige. Jeg trodde ikke på noe som helst. Derfor var det vanskelig å skjønne at jeg døde. Jeg måtte få det inn med teskje. Mens jeg lå i koma, opplevde jeg både å bli overkjørt av trikken og knivstukket. Ok da, så får jeg vel dø, tenkte jeg. Da ble det totalt sceneskifte. Jeg så et lys, som jeg til slutt var inne i. Det var bare kjærlighet og ingenting annet.
Foto: Dimitri Koutsomytis / =Oslo
Han synes det er absurd å snakke om opplevelsen, for ord fantes ikke i lyset.
– Jeg må bruke bilder for å snakke om dette, og jeg er redd for å bruke bilder som plasserer ansvaret utenfor deg selv. Eller bilder som skaper steder hvor noe kan oppleves utenfor deg selv. Alt er i deg. Da jeg så på kroppen min, var den laget av det samme lyset. Jeg badet i det jeg selv var laget av, og i lyset møtte jeg alle som var døde. Plutselig møtte jeg broren min også, men han var jo ikke død. Kanskje er en del av oss alltid på den andre siden.
Jon peker på magen sin. Der satt den mørkeste følelsen han hadde.
– Tenk deg at det verste du har gjort er det du blir mest elsket for. Det du absolutt ikke vil vedkjenne deg. Det vesentlige med lyset er den ekstreme kjærligheten. Dette er vanskelig for folk å skjønne, fordi vi opplever kjærlighet på en annen måte til vanlig. Kjærlighet er en premie folk gir oss når vi har gjort noe de liker. Sprøtt!
Mange har beskrevet at «livet passerer revy» i en nær døden-opplevelse. Jon opplevde det samme.
– Så fort jeg forsto at det ikke var noe galt med meg, ble det sceneskifte igjen. Jeg kunne bla fram og tilbake gjennom egne erfaringer, som en filmrull. Det handlet ikke om hva jeg hadde gjort riktig eller feil. Da jeg ble født, var jeg ute etter noen erfaringer. Spørsmålet var: hadde jeg gjort disse erfaringene?
Jon måtte konstatere at han ikke hadde erfart noe særlig. Han hadde drukket seg fra den ene opplevelsen etter den andre.
– De egentlige erfaringene er de du kjenner på med følelsene. Ikke det du har tenkt. Hele poenget er å leve her og nå.
– Du rømte fra følelser med rødvin, men mange opplever å få følelser av rødvin?
– Når du drikker, gir du faen i fortid og fremtid. Plutselig lever du NÅ. Det er en sterk opplevelse, selv når den er dopa. Min påstand er at du kan leve her og nå uten rusmidler. Da blir følelsen bare sterkere.
De som tror at Jon ble religiøs av å dø, må tro om igjen.
– Forestillingen om en streng fyr med skjegg oppi himmelen handler bare om redsel for å dø. Da lever du ikke her og nå. For meg er kristendommen en misforståelse. Bildene er misforstått. Opplever du å åpne en dør i deg selv og komme i kontakt med noe, er det revnende likegyldig hva du kaller det. Kall det en engel, Gud, Jesus eller en båt. Ordene er bare bilder, og fins ikke egentlig. Det som fins, er noe som vokser i følelsene dine. Det handler bare om å ta egne opplevelser på alvor.
Han sitter med en tusj i hånda og tripper. Endelig kan han gå opp på talvla og tegne hva han mener. Han tegner en sol med mange stråler.
– Lyset er det vi er. For at vi skal oppleve noe, må lyset dele seg i mange stråler. Erfaringer skapes av samspill mellom mennesker. Derfor er det viktig at vi opplever oss som ulike individer. Når du innbiller deg at du må bli mest mulig lik meg, kan jeg ikke oppleve deg lenger. Er du derimot fullstendig deg selv, blir du en umistelig opplevelse. Det fins bare en av deg.
– Min oppgave er å vise deg hvem jeg er, og motsatt, for at vi skal kunne oppleve. Derfor har vi en drivkraft i oss til å spørre: Ser du meg? I dag opplever folk å ikke bli sett. Det er betingelser for når du blir sett. Går du på TV og drar av deg buksa, klapper vi for deg. Men det er ikke deg du viser fram, det er rumpa di. Jeg var ofte komiker på andres premisser. Når noen kaller deg Norges morsomste mann, er det de som definerer hva du er, og hva som er morsomt. Før prøvde jeg alltid å leve opp til andres forventninger. Til slutt kjente jeg ikke hva jeg selv følte og syntes.
Jon merker seg at intervjuet er godt forberedt.
– Du sitter der med et ark med spørsmål. Jeg tenker at hvis jeg hadde lagd spørsmålene i går, ville jeg ikke holdt muligheten åpen for utviklingen som skjer her og nå.
– Jeg lar bare være å se på spørsmålene. Har ikke sett på dem på lenge.
– Selv har jeg sluttet å skrive tekster før jeg opptrer. Tidligere hadde jeg et manus som enten var riktig eller feil, ettersom hva folk syntes. Kaster jeg manuset, har jeg tilgang til alt.
– Det krever en voldsom tillit til at «alt» er der?
– Ja, det handler om tillit. Vanligvis stoler vi så lite på livet i seg selv at vi ikke tør å la det gå sin gang. Vi skal alltid kontrollere det. Tenk om en bekk skulle oppført seg slik: Nei, nå må jeg ta en sving her, eller skal jeg prøve oppover, kanskje det er lurt… En bekk følger den naturlige veien uten problemer. Slik går det an å leve også.
– Hvis du ikke hadde erfart døden, hva slags rusbehandling kunne hjulpet deg?
– Ingen som tilbys i dag, sier han, og holder en serviett opp langs bordplaten. – Tenk deg at denne servietten er alt det vonde du kan oppleve. På vei gjennom livet toucher du borti den. Vår kultur sier at du for all del ikke må ha det vondt. Unngå smerte, koste hva det koste vil! Får du det vondt, skal du ha lykkepiller, drikke deg fra det eller jobbe deg i hjel. Løsningen er å gå rett på det vonde. Skap krisen så fullstendig du kan! Da oppdager du at veien gjennom er utrolig kort. På den andre siden skjønner du at det vonde ikke var deg.
Jon har selv snakket med heroinavhengig ungdom, og fått god respons.
– Jeg sier til gutta på heroin: dere toucher borti det vonde og tar det på alvor. Alle som liksom skal hjelpe dere tar det ikke på alvor, de sier: stikk av fra det! Derfor er dere et hakk nærmere løsningen. Dere tør å si: sånn er det for meg. Da gjenstår det bare å gå inn i det vonde. Alt du ikke går inn i, tar du med deg videre, så du må gå en runde til med det samme. Går du inn i det, løses det opp.
Har man vært et sted hvor språk ikke fins, får det visse konsekvenser. Jon mener at han er følelsene sine, ikke tankene.
– Skal du ha et svar fra meg, må jeg kjenne etter, jeg kan ikke tenke etter. Da jeg døde, opplevde jeg å være følelsene mine. Det er følelsene som forteller meg hva som er meg. Vær mer Jon! sier de. Å overstyre følelsene sine er fjas.
– Noen kaller det å være voksen.
– Det har jeg skrevet om i min neste bok.
Han løper ut av døra for å hente mac’en sin. Så blir det høytlesning:
– Ikke vis hvem du er, tenk deg om først, vis fram den siden av deg som er voksen, den siden alle andre vil ha. Det er det som er å være voksen, gjennomtenkt og noenlunde følelseskald. Om det egentlig er noe annet inni deg, legg lokk på det, for å være voksen regnes som så viktig at det rangeres høyere enn å være menneske. Mennesker har feil og mangler, voksne er feilfrie, de har en perfekt fasade som aldri slår sprekker. Er en voksen irritert syns det ikke, er han stolt syns det bare så vidt. Det eneste lille minuset med å være voksen, er at så mange later som de er det.
Da Jon ble syk, hadde han ett barn. Nå har han tre, og konstaterer at han er blitt en helt annen pappa.
– En av de sterkeste opplevelsene jeg har hatt var da sønnen min begynte å krabbe. Istedenfor å gå etter ham, krabbet jeg også, og fikk kjempekontakt med ham. En nærhet som voksne prøver å nå gjennom ord. Vi er født uten språk, men det betyr ikke at vi ikke opplever noe. Vi er født med den vissheten jeg fikk da jeg døde: Jeg er perfekt, jeg er åpen for alt, jeg er trygg. Barn stoler 100% på mennesker. Så lærer de seg vekk fra det, og må liksom ha en åndelig reise for å finne tilbake.
Jon synes det er rart at vi er så forelsket i det vi vet.
– Vi tviholder på det vi vet, og snakker mye om det. Historien viser at alt vi vet går ut på dato. Å rømme fra følelser til konsepter handler om behovet for kontroll.
– Hele det akademiske systemet handler om konsepter og definisjoner.
– Det lurer oss til å tro at poenget er å vite hva andre har trodd. Vi leter etter en trygghet vi bare kan finne i oss selv. Fordi vi er så vant til å lete utenfor oss selv, hopper vi på trygghetens fetter; bekvemmeligheten, som kan kjøpes for penger.
En uke etter at Jon forlot sykehuset, ble han slått konkurs. Kristin Halvorsen har kalt ham mannen bak den nye selvangivelsen.
– Før tenkte skattemyndighetene alltid at du lurte deg unna hvis du ikke leverte selvangivelsen. Du fikk en skjønnsligning som var altfor høy i forhold til lønna, og 60 prosent straffeskatt på toppen. Penger som før ble brukt til etterforskning brukes nå til å hjelpe folk. De fant ut at det lønte seg. Det er også opprettet en avdeling for vanskeligstilte skatteytere. Er det usannsynlig at du noensinne kan betale gjelda, kan den strykes. Samfunnsøkonomisk må vi få folk fortest mulig på skinnene igjen, istedenfor å dømme dem til evig fortapelse fordi de gjorde en feil.
Etter at han døde, er Jon er blitt svært opptatt av hva som er hensiktsmessig, og mindre opptatt av riktig og feil. Er du uenig med ham, blir han bare glad.
– Din definisjon av meningen med livet har plass til hele deg. Så skal vi bli enige. Hva skjer? Vi lager et kompromiss som ikke har plass til noen av oss. Hvis vi derimot ikke tror at vi må være enige, møtes vi på en annen måte. Jeg tar med meg hele min opplevelse, kjenner på det du mener, og ser om det kan gi meg noe. Hvert menneske jeg møter blir en mulighet til å utvide min forståelse.
Et håndfast produkt av Jons lærdommer, er selskapet Hippiemedia.
– Kjernen av hippiebevegelsen er å leve sin sannhet, uten å presse den på andre. Krig fører ikke til fred. Fred er et valg.
Han går opp på tavla igjen, og tegner tre rundinger. I den ene er TV, radio, forlag og andre mediekanaler. I midten er produksjonsselskapene. I den tredje er kreative folk.
– For ti år siden hadde produksjonsselskaper det vi kalte tankeloft. Her kunne kreative folk utfolde seg. I dag har ikke ett produksjonsselskap en eneste person ansatt til å utvikle nye konsepter. Konseptene hentes inn fra utlandet. Vi får Idol, Idol med høye hæler, Idol på ski, og jeg vet ikke hva. De kreative folkene sitter bare og skriver replikker til programlederne i Idol. Det de selv tenker og vil ha fram, blir aldri bestilt. Det er dette Hippiemedia er ute etter. Vi skal være en budskapsformidler.
Hippiemedia samarbeider med sosiale entreprenører. Folk som vil gjøre verden til et bedre sted gjennom en forretningsidé.
– Når du brenner for det du gjør, tåler du å møte motgang. Nylig var jeg i Aftenposten sammen med Johan H. Andresen. Han skal ansette en egen sjef for å investere i sosiale entreprenører, og bruker selv en tredel av tiden sin på det. Rundt en sosial entreprenør har du kunder som er stolte av å bidra til noe bra. Investorer som er stolte. Ansatte som er stolte.
For øyeblikket jobber Jon med en pilot til Hippiemedias første TV-konsept. Det heter Norske Helter, og handler om nordmenn som styres innenfra. Folk som har valgt å følge sin egen drivkraft.
– Vi skal fortelle historier som inspirerer til sosial forandring, avslutter han.
Mannen med det geniale livssynet, i redigert versjon fra Studio 5. (Dessverre blir folk litt lange i ansiktet når jeg legger dem ut på YouTube fra DVD-opptak).
Aftenposten: Konfrontasjonssamfunnet (kronikk av Jon Schau og Nicolai Prydz)
VG: Bokaktuelle Jon Schau (43): – Gleder meg til å dø
28/10/2009 kl. 14:54 (Bloggpost)
Tags: filantropi, teknologi
For fem år siden skulle Jessica og Matt Flannery fra San Fransisco gifte seg. Matt ville jobbe med teknologi i Silicon Valley, mens Jessica ville bo i Afrika og jobbe med mikrokreditt. De hadde et problem. Da de hadde vært gift i et halvt år, fikk Jessica drømmejobben i Village Enterprise Fund i Øst-Afrika. Virksomheten ga mikrolån til fattige i Kenya, Uganda og Tanzania som ville starte business.
Da Jessica fikk besøk av Matt fant de en genial løsning på problemet sitt. I oktober 2005 startet de verdens første internettbaserte system for mikrokreditt, kiva.org. Her kan hvem som helst gi mikrolån til en godkjent søker. Utlåneren velger selv hvem som skal motta pengene, ved å søke på kjønn, bosted og type business. Flere kan låne ut til samme person, helt til lånet er innfridd.
Da Jessica og Matt besøkte Oprah i 2007, eksploderte kiva.org. En periode måtte websiden "beklage" at samtlige lånetakere hadde fått pengene de trengte.
Allerede under hungersnøden i Bangladesh i 1974 skjønte økonomen Muhammad Yunus at små lån kunne ha stor effekt. Men vanlige banker anså det som en altfor stor risiko å gi lån til fattige. Yunus lånte derfor ut 27 dollar fra egen lomme til 42 kvinner som laget bambusmøbler. Dermed slapp de å ta opp lån til høy rente. Siden har mikrokreditt vært svært vellykket, og Yunus fikk Nobels fredspris i 2006 sammen med sin Grameen Bank.
Mariam fra Ghana er den siste jeg lånte penger til. Etter mine 125 dollar manglet hun fortsatt 325. Da jeg sjekket siden hennes to timer senere, hadde hun fått hele lånet.
Kiva presenterer hver lånetaker på en egen side. Mariam er 28 år gammel, singel og bor i en ettroms leilighet. Hun fikk låne kapital av en venn til å starte klessalg. Nå trenger hun 700 dollar for å kunne kjøpe inn kvalitetsprodukter og øke salget.
Under teksten om Mariam ligger bilder av alle som har lånt penger til henne, med navn og bosted. De kommer fra USA, Nederland, England, Italia, Australia, Danmark, Tyskland og Norge. Den norske gruppen på Kiva har 754 medlemmer som tilsammen har gitt 6326 lån på 175 325 dollar.
98 prosent av Kivas lånetakerne har betalt tilbake lånet innen fristen. Pengene settes tilbake på din Kivakonto, og kan lånes ut på nytt hvis du ikke vil overføre dem til din egen konto. Du får ingen rente, men lokale institusjoner som formidler lånet tar seg betalt. Kiva samarbeider ikke med institusjoner som krever unødig høye renter.
Per oktober 2009 har Kiva distribuert 95 136 910 dollar fra 568 810 utlånere. For hver transaksjon kan utlåneren donere et beløp til Kiva, som er basert i Silicon Valley. President Premal Shah jobbet tidligere med PayPal, som nå overfører utlånernes penger til Kiva uten å ta seg betalt.
– Mennesker er fundamentalt bedre enn banker, sier Shah. – Banker verdsetter ikke følelsesmessig gevinst. De tar høy rente til mikrofinansinstitusjoner, de må finansiere sin merkevarebygging, og så videre.
Reportasje om Kiva (2006): Se bl.a. Grace Ayaa fra Uganda fortelle om sin peanøttsmørbusiness. Hun pleide å male peanøttene med stein. Ved hjelp av mikrolån har hun kjøpt en maskin og et kjøleskap, og salget har økt. Grance pleier å gå på internettcafé og skrive med Nathan, en av dem som har lånt henne penger. (Nathan er veldig glad i peanøttsmør).
Mer om Kiva:
Matt Flannery blogger om da han og Jessica besøkte Oprah sammen med Bill Clinton: “The President and Ms. Winfrey spent the next few minutes talking about the power of the Internet and “the Kiva model.” Watching this was truly surreal. If you had told me a year ago that I would watch these two people discussing Kiva in front of millions on TV, I would have laughed. I cannot tell you how ridiculous it would have seemed. It still seems imaginary. The show ended. The President approached us to talk about Kiva and how he could help.”
Dinside.no: Kan du låne henne en tohundrelapp?
Digi.no: Gi bort et lån til jul
Dagbladet: Filantropi 2.0
25/10/2009 kl. 01:46 (Kulturkommentar fra =Oslo)
Tags: rus
Har modellene mer sjel enn klærne, blir det vanskelig å selge ideen om at lykke må kjøpes.
Illustrasjon: Ane Charlotte Ohren
Rundt 1990 kom en olabuksereklame hvor modellene så dopa ut. De var ikke bare syltynne, de var også uttrykksløse. Buksene fremsto som mer levende enn menneskene. Den gang må det ha vært ganske nytt, for reflekterte voksne reagerte.
«Det ville vært umulig å holde vekten sånn uten stoff,» skriver Lise Askvik i boka Hekta. Hun forteller den sanne historien om rusavhengige Marit Dahl, som ble tilbudt modelljobb da hun var 16 og langt nede på heroin. En modellspeider fra et stort byrå stoppet henne på Karl Johan.
Barn har ikke noe reflektert fellesskap å melde seg inn i når markedsførere viser muskler. Budskapet er alltid at identitet og fellesskap må kjøpes. Ofte må tolvåringer undertrykke seg selv for å lykkes sosialt. Slik blir det psykisk mulig å følge enhver trend. Men ingen oppnår det de trenger ved å være like kule.
I 1990 prøvde Helene den ene strategien kulere enn den andre, og fant bare overfladiske fellesskap. Alle strategiene tilhørte samme superstrategi: Å være lik. Hun lot seg ikke be to ganger når det ble kult å stjele olabukser. Reklamen hadde allerede gjort det superkult å ta avstand fra følelsene sine.
Hun tok heller ikke fem øre for å ta heroin da hun møtte et miljø hvor dét var trenden. Å være lik er lettere jo mer effektivt man flykter fra seg selv. Å kjøre heroin rett i blodet er supereffektivt. Snart kunne Helene konkurrere med de sjelløse modellene, uten hjelp fra Photoshop.
Det begynte ikke med hasj. Det begynte med olabukser, eller kanskje med voksne som klamret seg til ting og folk de kunne smykke seg med, av frykt for å ikke være bra nok i seg selv.
Jan Kjærstad traff spikeren på hodet i Forføreren, der femten år gamle Jonas blir rystet av sin egen erkjennelse: «Å være lik er å være død.» Helene vil også dø fysisk om hun ikke skifter superstrategi. Derfor kan tidligere rusavhengige være de klokeste menneskene man møter. Når de ikke bare har byttet en avhengighet med en annen, har de valgt sjelen fremfor trenden – å leve fremfor å være lik.
…
Helene opptrer også i min roman Inniverset. Du kan lese den her (passord: anneli).
22/10/2009 kl. 14:40 (Bloggpost)
Tags: media, moro
… og andre konklusjoner fra skatteliste-journalistikken.
Så sur blir man av å bli SLÅTT av tobakkskongen og måtte nøye seg med 8 milliarder i formue.
Tobakkskongen Johan H. Andresen har en formue på 10 milliarder 557 millioner 362 tusen 104 kroner. Så lenge heroinkongen, kokainkongen og hasjkongen investerer svart, vil nok tobakkskongen beholde førsteplassen.
Skattelistene er en gave til nettaviser, fordi de sier så lite at de kan brukes i alle nyhetssjangre. I september braker det løs med overskriften «I oktober kommer skattelistene». Senere resirkuleres saken med titlene «Neste uke kommer skattelistene» og «I natt kommer skattelistene».
I det øyeblikk skattelistene legges ut, kommer avslørings-skattesaken «Se hva skattelistene ikke forteller». Googler du denne setningen med klammer rundt, får du 429 treff.
Når skattelistene er ute, dukker DU-skattesakene opp: «Nå kan DU klikke på naboen», «Hva synes DU om at skattelistene legges ut (stem her)» og «Søker DU på skattelistene? (stem her)».
Samtidig jobber journalistene febrilsk med kjendis-skattesakene. Hva tjente KJENDIS-GUDFAREN til Emma Tallulah Behn og hans KJENDIS-KONE? I år får vi også vite skattbar inntekt for sønnen til Haakon og Märthas gamle musikklærer.
Ekstra morsomme å skrive om, er kjempekjendiser med 0 i inntekt. Mira Craig, Sondre Lerche og Paul Waaktar Savoy tjente INGENTING i fjor. Når den saken legges ut, er avslørings-skattesaken fjernet, den som sier at skattelistene sier lite. Nå klikker folk fingrene av seg for å lese om kjendiser som IKKE TJENER NOE. Nettaviser henvender seg til en målgruppe uten hukommelse. Derfor kan de også publisere de samme sakene hvert år.
En relativt ny sjanger er Facebook-skattesakene. Først får du vite hvordan DU kan AVSLØRE hva dine FACEBOOK-venner tjener. Kort tid etter kommer saken om hvordan du BLOKKERER den forferdelige FACEBOOK-applikasjonen som AVSLØRER dine venners inntekt.
Ari-uvenn Carl-Erik Grimstad tjente faktisk INGENTING i fjor. Nøyaktig samme (ikke-)inntekt hadde Ari selv.
Før lunch begynner journalistene å innhente :STERKE MENINGER til debatt-skattesakene. Noen RASER og mener at skattelister på nett er SOSIALPORNOGRAFI. Noen andre mener at skattelister på nett STYRKER DEMOKRATIET. For å styrke demokratiet skikkelig, forteller nettavisene hva ARI BEHNS UVENNER tjente i fjor. Her savner vi Ari Behns uvenners slekt og venner, men de er kanskje ikke kjendiser.
Enda skumlere blir det når kriminal-skattesakene slippes løs. SKATTELISTENE ER EN GAVE TIL KJELTRINGER, sier John Christian Elden til Dagbladet. SKATTELISTEN ER EN GAVE TIL SKURKER, sier Georg Apenes til VG. Like etter kommer den mest fryktinngytende og velbrukte saken av alle: «Dette kan være DET SISTE ÅRET du får se skattelistene på nett.»
Det er ikke greit å være bilkjendis og dekkonge når formuen setter seg i revers og parkerer på 6,4 millioner.
Samtidig, et annet sted, er ordspillavdelingen i gang med ordspill-skattesakene: «Dekkformuen punkterte» (dekkjendis Tommy Sharif har lavere formue enn sist), «Fullstendig gæli for Dæhli?» (en nesten-nyhet om at Bjørn Dæhlies formue kanskje har krympet) og «Eide på topp i Eide» (Ivar Eide, eier av Visnes Kalk- og marmorbrudd, har Eide kommunes største formue). En klassiker som alltid går igjen, er plastikkirurger og restauranteiere som TJENER FETT.
Sjokk-skattesakene frister med overskrifter som «Betalte EN MILLIARD i skatt» (klikker du på denne, får du vite at det dreier seg om samtlige innbyggere i Øvre Eiker kommune). Det er også populært å skrive om folk som ikke har løftet en finger og TJENT GROVT: «Spilte minst – tjente mest» (fotballspiller Ole Martin Årst sopte inn 2,1 millioner uten å sette sin fot på banen). For noen år siden kunne VG fortelle at «Tromsø-jenta Lene Marlin (21) tjente i fjor nærmere 6,6 millioner kroner – uten å synge en strofe.» Og som om ikke det var nok: «Året før var Lene også helt taus, men inntekten var ikke dårligere da – tvert imot.»
Moralen er: gjør lite, tjen mye. Og hvis du absolutt må gjøre noe, plei i hvert fall ikke de syke, men bli heller TOBAKKSKONGE.
Drep folk – og tjen mer enn advokaten din.
En ny sjanger i år er Kongo-skattesakene. Advokat Furuholmen TJENER MINDRE enn Tjosolv Moland og Joshua French. Det til tross for at KONGO-GUTTA tjente til sammen 18 139 kroner i fjor. Furuholmen tjente nemlig INGENTING. Ifølge de samme avisene har han gjort mye ganske lenge. Hadde han visst sitt eget beste, ville han blitt DANSEKJENDIS, for programlederne i reality-serien Skal vi danse har MILLION-INNTEKT.
Når avisene endelig får tak i en kjendis-sexolog kommer sex-skattesakene: «Sexolog om skatteslippet: – Høy lønn er sexy» (undertittel: «Bruker du skattelistene til å sjekke daten din? Ta kontakt!»)
Men ett sted på søke-nettet er ikke skattelistene noe hett tema. Da jeg søkte på «skattelistene» hos Opplysningen 1881, fikk jeg opp Skattekisten kulturbarnehage i Egersund. Kanskje like greit for demokratiet.
19/10/2009 kl. 19:43 (Bloggpost)
Tags: rus
I dag fikk =Oslo besøk av Rebekka Karijord, som har laget filmmusikk til Engelen. “Han ble jo syk,” sa hun om faren sin, som var rusavhengig i tjue år. Da hun var tolv, fant hun en notatbok med masse tekster han hadde skrevet til henne og moren. Hun hadde ikke sett ham siden hun var seks, men besøkte ham i Bergen så fort hun fikk lov å ta toget alene. Noen plastposer fulle av tekster senere startet hennes egen karriere som musiker.
Rebekka bor i Stockholm, og synes det er en utrolig forskjell på hvordan Norge og Sverige behandler rusavhengige. Gatemagasinet Situation Stockholm forbindes med hjemløse, ikke med rus. Det samme gjelder de fleste andre gatemagasiner i verden. “Jeg er så glad for at Margreth Olin rører litt rundt i folks hoder,” sa Rebekka.
For fem år siden ble faren frisk. Han jobber i dag som lærer i ungdomsskolen, og har aleneansvar for en datter på fem år. I videoen under forteller Rebekka om faren og synger Wear it like a crown fra filmen. Sangen handler om å bære frykten på hodet som en krone – med stolthet.
=Oslos eminente fotograf Dimitri har funnet ut at kameraet hans også kan ta opp HD-video. Her debuterer han som filmfotograf. Legg spesielt merke til kunstneriske virkemidler som stearinlys i nærbilde og forflytning av blomsterpotte. Med sin skyhøye kvalitet ble filmen for stor for YouTube, men jeg lastet straks ned det utmerkede programmet iSquint (for mac), som konverterer all slags video til mp4. Dermed raste filmen ned fra 1,3 gigabyte til 27 megabyte.
I et senere opptak valgte Dimitri et utsnitt hvor to =Osloselgere ser ut som de holder på å sovne, før de blar opp hvert sitt VG. Da lærte vi at film har sitt eget språk. “VG-reklamen” med den ensomme og uskarpe Rebekka i bakgrunnen ble god underholdning på kontoret, men YouTube fikk aldri oppleve den siden den hadde lite med virkeligheten å gjøre.
18/10/2009 kl. 12:38 (Kommentar)
Tags: rus
Denne sto på trykk i Aftenposten i 2009.
Rusomsorg er norske politikeres svarteste samvittighet. Her er noen ideer som ikke er prøvd ut enda, eller som bare gjennomføres sporadisk her til lands.
1: Ruspolitisk utvalg med rusavhengige
=Oslo og flere andre organisasjoner har sett behovet for et ruspolitisk utvalg hvor rusavhengige selv er representert. I dag snakker organisasjoner på vegne av skjebner de ikke selv har erfart. Hvorfor trekkes ikke rusavhengige inn i beslutninger, sammen med politikerne? Her fins en enorm, ubenyttet kompetanse.
2: En ny type værested
Hva med et senter for rusavhengige der de er ressurser og ikke bare mottakere? I hovedstaden har Oslo Byaksjon (OSBY) foreslått å gi en fjerdedel av Galleri Oslo til rusmiljøet. Et gatelignende miljø i ly for kulden, med brukerstyrte aktiviteter, jobbtrening og helsepersonell. Skal dette fungere, nytter det ikke å føre en streng linje med bruk av narkotika, mener OSBY.
3: Flere addiktologer
Addiktolog Espen Andresen mener at norsk rusomsorg mangler kunnskap om addiktologi, læren om avhengighet. Faget tar for seg dype personlige prosesser og tankemønstre som ligger til grunn for sykelig avhengighet. Det gir en profesjonalisering og fordypning av 12-trinnsmodellen, som er velbrukt og vellykket blant annet i det svenske behandlingsapparatet.
4: Bemannet bolig
Rusavhengige kan være for friske til å bo på institusjon, men for syke til å bo alene. Her kan politikere la seg inspirere av HVPU-reformen for psykisk utviklingshemmede. Boligkomplekser kunne ha 1–2 ansatte som hjelper til med sosialisering og ser til at beboerne tar vare på seg selv. Den slags botilbud fins kun i liten grad for folk med rusproblemer.
5: Ambulerende feltpleie
I dag må rusavhengige som trenger legehjelp oppsøke Feltpleien i åpningstiden. Det har de ikke tid til i sin evige jakt på penger og stoff. Derfor blir de gående med åpne sår og infeksjoner. Mange utvikler sykdommer som ellers bare fins i u-land, og mister motivasjon til å komme videre i livet. Oppsøkende tjeneste som eksisterer i dag gir ikke fysisk behandling.
6: Subutex fra fastlegen
Heroinavhengige står i lange køer for å få metadon og Subutex under LAR-ordningen. Fastlegen kan kun gi dette i en overgangsfase før pasienten må søke LAR. I Frankrike fins ingen slik begrensning. Med mye større befolkning har landet færre overdosedødsfall enn Norge. Norske fastleger kunne også gi medisinsk rusbehandling og oppfølging, fortrinnsvis med buprenorfin (Subutex og Suboxone), som er mindre risikabelt enn metadon.
7: Avkriminalisering av narkobruk
I 2002 foreslo Straffelovkommisjonen å avkriminalisere bruk av narkotika. Hvorfor straffe folk for å skade seg selv? Rusforsker og kommisjonsmedlem Ragnar Hauge mente at straff rammer hensiktsløst og vilkårlig når nær halve befolkningen har brukt cannabis. Kommisjonen ville fortsatt straffe omsetning av narkotika.
8: Fadder til løslatte fanger
60 prosent av de innsatte i norske fengsler har store rusproblemer. Stiftelsen Livet etter Soning letter overgangen fra fengsel til frihet. WayBack er et tiltak som det offentlige kunne lære av og bygge ut. Løslatte fanger får en egen fadder som selv har sittet inne. Fadderen blir med på sosialkontoret, hjelper til med fritidsaktiviteter og annen personlig oppfølging.
9: Overgangsbolig til løslatte fanger
To av tre løslatte mangler et sted å bo. Livet etter Soning har også prosjektet Way of Living. Her får tidligere fanger hybel i bofellesskap med et rusfritt sosialt nettverk. Husleder har oppfølgningsansvar i forhold til renhold og generell orden. På dagtid forventes det at leietakerne jobber aktivt for å ordne opp i tilværelsen. Et eksempel til etterfølgelse!
10: Utdeling av askorbinsyre
Norge har mest brunt heroin, som er ment for røyking. Innsprøyting gir mer for pengene, men da må basen kokes opp i vann med syre. Heroinavhengige bruker sitronsyre, som er svært skadelig for kroppen. Askorbinsyre er langt mildere, men mye dyrere. Utdeling av askorbinsyre til heroinavhengige ville vært et viktig skadereduserende tiltak.
15/10/2009 kl. 19:40 (Bloggpost)
Tags: rus
Men bare på besøk, som det heter på Monopolbrettet.
Oslo fengsel er litt som en barnehage, bare at det er lov å røyke. I hvert fall på cella. På avdeling C2 møtte vi noen trivelige gutter som soner for narkotika- og vinningskriminalitet. Og kanskje litt vold. I hvert fall torpedovirksomhet (for gjenger). De innsatte får 265 kroner i ukelønn og kjøper røyk, telefonkort og Vi Menn i kiosken. En av dem er ”bitt av kakebakebasillen”, og baker Daimkake og brownies i hytt og vær.
Foran flatskjermen står en sofa som ligner en hengemyr i skinn. Der spiser vi en skive kneipp med italiensk salat som vi sniker til oss fra felleskjøkkenet. Interiøret faller ikke helt i smak, men det er ingenting å si på stemningen. Han med kakene tar generell studiekompetanse med snittkarakter på 5 blank og 6 i naturfag. Det er ikke så mye annet å finne på her enn lekser. I hvert fall ikke når man har sett alle programmene på Discovery fire ganger.
Han med torpedovirksomheten (kreve inn penger, legge på renter og sånt) vil bli ernæringsfysiolog på eldresentre. Han synes ikke mormor får bra nok mat. Han foretrekker barn og eldre fremfor de midt imellom, som han ”jobber” med til daglig. Torpedogjerningen handler om å skape frykt for å få respekt. Damer har han aldri manglet. De ligger jo langflate etter kriminelle. Faktisk synes han at han har fått et bedre forhold til kjæresten etter at han kom i fengsel.
Til slutt møter vi Bjørnar Dahl fra en annen avdeling. ”Kriminelt god debattant”, skrev Nationen da han utklasset tre politikere i NRKs valgsending fra Oslo Fengsel. Til sammen har han sonet tolv år for bruk, besittelse og smugling av amfetamin. Nylig ble han utredet for ADHD og fikk lovlig medisin. For første gang kan han lese en bok, og han farer ikke lenger opp og biter hodet av den som sitter nærmest.
Her er hans hovedpoeng:
* Slutt å fengsle folk fordi de har en sykdom som heter avhengighet.
* Når du kommer i fengsel forholdsvis ung og uberørt, får du kontakt med heftigere miljøer. Brått er du organisert kriminell, i posisjon til å krite masse varer. Tilbakefall for førstegangs innsatte ved Oslo Fengsel er 80 prosent.
* Folk må kartlegges når de settes inn. 65-70 prosent har alvorlig rusproblematikk. Det er altfor sent å sette inn hjelpetiltak de fire siste månedene av soningen.
* Noen må vente i opptil åtte år på å sone (jeg venta i tre). Mye kan ha skjedd på den tiden. Man kan ha etablert seg med jobb og familie. La folk sone med en gang.
* Hvor relevant er arbeidserfaring herfra når du kommer ut? Du har malt de jævla klesklypene. Her er skolebudsjettet barbert med tre millioner. På min avdeling er det fem selvstudieplasser på 170 innsatte. På allmennfag er det også begrenset med plasser.
* Når du kommer ut, har du kun tilhørighet i et rusbelastet kriminelt miljø. Klarer du å skaffe deg bolig ligger prisen kanskje 500 kroner over det sosialkontoret dekker. Da kjøper de en hospitsplass i Oslos mest belasta miljø, og tenker at de har gjort en innsats.
* Fengsel slik det drives nå er helt på trynet. Folk må integreres i samfunnet. Dømmes til utdanning og jobb. Betale skatt. Det må bygges mange flere overgangsboliger.
* Noen vil bare drive med rus og kriminalitet. Da får man ha dem i fengsel til de kommer på bedre tanker. Man burde få sone sammen med likesinnede.
* I Oslo Fengsel sitter mange somaliere og irakere på utvisningsvedtak. Hvorfor bruke 3000 kroner døgnet på å ha dem i fengsel her i flere år, nå de likevel skal sendes tilbake etterpå? Hvorfor ikke sende dem tilbake med en gang?
* Hvorfor skal det være så vanskelig å gjennomføre enkle tiltak? Hvorfor skal alt være så forbanna byråkratisk og tungrodd?
En ansatt i fengslet tror ikke politikerne er problemet. Mange er opplyste og går så langt de tør. Men så er det folk flest. Politikere må bestemme det velgerne vil. En gjennomsnittsvelger får sin informasjon gjennom VG.
Les mye mer om dette i novembernummeret av =Oslo.
11/10/2009 kl. 13:48 (80-tallet)
Tags: 80-tallet
Skygg unna jordfarger og blomstrete mønstre på duker og servietter, så ingen mistenker deg for å arrangere 70-tallsfest. Velg en pastellfarge eller en hvilken som helst rosafarge. Vi skulle ha papirduk, og fant bare hvite på Nille. Hos Kid Interiør hadde de ikke papirduker, men bak disken hang en rull med ypperlig rosa gavepapir. Den andre halvdelen av festkomiteen syntes det var lurt å spørre om vi kunne få sju meter av papiret. Det fikk vi, og brukte det som en løper langs den hvite papirduken på langbordet (løpere var populære på 80-tallet).
Så gjalt det å finne en velkomsdrink som sto i stil med duken. Her var Peachcanei et naturlig valg. Geir Salvesen beskriver drikken slik i Aftenposten: “Jente-vordrinken fremfor alle på 70- og 80-tallet! Lys babyrosa på farge, kjemisk fersken på duft, i smaken noe vammel og vel egentlig ganske forferdelig. Det er spesielt det syntetiske preget av gamle gummi-luftmadrasser fra 1960-tallet som trekker ned.”
Premien til beste 80-tallslook kan være en bok, jeg anbefaler Barndom 80-tallet som jeg selv har skrevet i. En CD med 80-tallsmusikk går også an, men alle som har en Spotify-konto kan lett høre Definitive 80’s, Fantastic 80s, This is… 1985 og så videre og så videre gratis. Da er det bedre å kjøpe en DVD med musikkvideoer fra 80-tallet, eller en god 80-tallsfilm.
Merkelappen i nakken er klipt av, men jeg ser at kjolen er Made in France. Stoffet er en slags seig silke. Kjolen har fire matrosknapper i livet og tre på den ene kragen.
Finn et antrekk. Isteden for å kjøpe noe nytt og late som om det er 80-talls, kan du låne noe ekte. Fargene er ikke så vanskelige å finne i dag, men det spesielle 80-tallssnittet er sjelden å se, og minst like viktig. Det kan være bukser og kjoler med legg, overdeler med halvlange ermer og bukser med skyhøyt liv. Striper på tvers er heller ikke like vanlig i dag, i hvert fall ikke i de rette fargene.
Jeg spurte i nettsamfunnet Underskog om noen hadde 80-tallsklær. Ingen ville selge, bytte eller gi bort disse klenodiene, men de ville gjerne låne dem ut. Til gjengjeld fikk de noen bøker jeg ikke har bruk for. Egentlig skulle jeg bare låne jakke og kjole, men jeg endte opp med en mintgrønn gymdrakt og en Levi’s 501 i tillegg.
Damen jeg lånte kjolen av omtaler den som “en helt rå åttitallskjole – tenk Dynastiet, med skulderputer og legg på hofta.” Siden putene har falt ut etter hvert, har hun sydd inn en BH-skål i hver skulder så hun alltid er klar for en 80-tallsfest. Hun mener også at man får kjøpt skulderputer hos Strikkedilla på Oslo City.
Pocolino skinnjakke fra 1986.
Jakka er egentlig en guttejakke i størrelse 14 år, men den passer like bra til meg. Merket er Pocolino, nesten like bra som Poco Loco. Den ser ut til å ha en slags legg i ryggen, i hvert fall står den ut som en pukkel. Ermene er vide, med en typisk ribbestrikket innsnevring ytterst. Legg også merke til den grønne stripa, som ofte opptrådte sammen med noe rosa på 80-tallet.
Hun jeg lånte kjolen av mente jeg kunne få bruk for en mintgrønn jazzballettrikot, og da jeg kom lå det også en hvit Levi’s 501 i posen.
Michael og Cosby fant vi på nettet, mens melkekartongen kommer fra Norsk Folkemuseums 80-tallsutstilling.
80-tallsveggen trenger pynt. Finner du ikke originale plakater fra 80-tallet, kan du søke i images.google.com. Prøv deg fram med printingen, de fleste bilder blir knøttsmå. Husk at det er filstørrelsen det kommer an på, ikke hvor stort bildet ser ut på skjermen. Søk på 80s, Samantha Fox eller lingnende, og velg store bilder under Avansert bildesøk.
Det er litt tungvint å snu kassetten hver halvtime, så vi valgte å lage en spilleliste på tolv timer i Spotify. Se hele lista. Vi skulle gjerne hatt med We Are the World og Another Brick in the Wall også, men det er ikke alt som fins på Spotify, i hvert fall ikke med originale artister. Et alternativ er selvfølgelig å laste ned musikk eller overføre noen gamle CDer til iTunes.
The final countdown
The look
Dress you up
Girls just wanna have fun
Who's that girl?
Walk this way
Smooth criminal
10/10/2009 kl. 11:54 (Bloggpost)
Tags: mat&drikke, Oslo
Siden litt før jul i 2008 har jeg testet spisesteder med folk fra Underskog. Her er et sammendrag av testene i perioden desember 2008-oktober 2009. Er du medlem av Underskog kan du lese full rapport der.
9. oktober 2009: Four Seasons, Vika
njål_a: 5+
Veldig god mat, en rødvin som gikk svært godt til, hyggelig betjening, og ikke alt for ille prisnivå (tror rundt 60-100 for forretter, 150 til i overkant av 200 for hovedretter, og 80 for desserter). Kort sagt en veldig god og hyggelig middag. Tror alle var enige om en sterk 5er totalt sett?
De to endene vi spiste var suverene.
karibu: 5/5+
Anda var godt over gjennomsnittet og veldig pen. Desserten må vel kalles god til å være frityrstekt banan, selv om det er begrenset hvor variert det kan smake. Jordbær var kanskje ikke noe sjakktrekk å servere ved siden av, men isen var god. Vinen er vel den beste vi har testet, Barbera d’Alba 2005. Interiøret var både lunt og elegant.
ridder: 5
Generelt: Veldig bra. Betjeningen gjorde også et godt inntrykk på meg. Jeg kom nesten ti minutter før tiden, men fikk likevel store beklagelser fordi de enda ikke hadde ledig bord akkurat da. Jeg ble midlertidig plassert i en sofa, men sørvisen uteble ikke av den grunn – Hva kunne de gjøre for meg? De andre dukket opp til tiden, og da var jo bordet vi skulle ha ledig uansett. Porsjonene var egentlig passende. Forretten min, marinerte kyllingbiter i urtesaus med frisk salat til, var relativt stor og smakte utmerket. Men njål_as utvalg av vin forstod jeg ikke helt før selve hovedretten kom – And à la Saigon – andefilet med bl.a. sopp i chilisaus. Jeg tror jeg aldri har kost meg såpass mye med rødvin til mat før. Og så god den var etter at hovedretten var fortært også.
21. august 2009: Pizza da Mimmo, Frogner
Litt tam og kjedelig. Kanskje fordi forventningene var skyhøye.
christineja: 4/5
Pizzaen var veldig god men litt tam. Det var rett og slett litt tomat den skulle hatt, for litt mer syrlighet som hadde gjort den perfekt.
tommynæss: 4
Kombinasjonen med kapers og creme fraiche synes jeg var litt artig. Et hyggelig sted. Lite, intimt og ikke minst uformelt. Litt sånn smårustikt uten å bli direkte brunt.
karibu: 4+
Pizzaen var god, men ikke noen spesiell opplevelse. Den hadde egnet seg bedre i mindre format, som forrett. I lengden ble den for kjedelig.
linglei: 4
Jeg tok vegetarpizza og var i grunnen ganske så fornøyd, men litt tamt og kjedelig i lengden. Nå er jeg ganske bortskjemt med god pizza der jeg bor.
luzi:
Synes de burde hakket tomatene i skiver og ikke klosser og at de burde fordelt ingrediensene litt bedre på pizzaen, da jeg spiste et stykke med bare artisjokk og et med bare sopp, men bortsett fra det var jeg veldig fornøyd.
alex:
Flere poeng for selve stedet enn for maten. Jeg valgte en klassisk napolitansk pizza, men jeg ble skuffet over at mozzarellaen var ikke fersk, og pizzaen hadde generelt lite karakter — deigen var flat og ikke luftig.
31. juli 2009: Mister India, Sentrum
Mr. India klarer i hvert fall å lage verdens sterkeste saus, hvis man ber om det.
bennedictea: 4+
God mat, selv om jeg nok har opplevd bedre indisk og bedre service andre steder. Men det var absolutt et ok sted, anbefaler gjerne.
viddal: 3
Horer, narkomane, bankstere, børsmeglere, dagbladfolk og motorvei trekker ned. Det samme gjør magetrøbbel som er nytt for meg i indisk mat-sammenheng, uavhengig av styrkegrad. Men veldig hyggelig betjening.
trygve-lie: 4-
Horer, narkomane, bankstere, børsmeglere, dagbladfolk og motorveier har jeg aldri irritert meg over. Maten var smakfull og betjeningen bra, men styrken på vindaloo trakk ned samt at prisnivået ikke står i stil til det man får. Det som virkelig trekker ned er, som viddal også opplevde, en temmelig råtten og ustabil mage utpå natta.
karibu: 5-
Jeg ble positivt overrasket i forhold til sist jeg spiste der. Fulgte øysteinsevågs anbefaling (tror jeg, i hvert fall kylling med koriander oppi). Det var en behagelig rett som jeg ikke ble stappmett av. Kanskje bittelitt tam, men det er min skyld siden jeg ba om SVAK. Det morsomste med besøket var njål_as bestilling av EKSTRA STERK SAUS. Dessert orket vi som kjent ikke. Pluss for rolig lokale og god service.
njål_a: 4/5
God mat, friskt øl, god service. Riktignok rotet de litt med det benedictea bestilte, og vindalooen trygve-lie og jeg ba om var ikke voldsomt sterk, men de fikset riktig rett til benedictea og en porsjon sterkere saus til Trygve og meg uten noe om og men. Og de var behagelig oppmerksomme med å fylle vannglass og fylle på med ris uten å bli påtrengende. Men prisnivået trekker ned, det har blitt såpass dyrt der (hovedretter begynner såvidt jeg kan se på kr. 200) at det nok finnes en del steder med tilsvarende kvalitet til lavere pris.
ridder: 4/5
Pluss fordi vi kunne velge den retten vi ville selv om vi var såpass mange mennesker. Det er mange steder som setter begrensninger der. I tillegg klarte de å levere maten relativt samtidig, enda vi var elleve stykker. Njåls saus var absolutt en interessant opplevelse, selv om jeg slet litt i etterkant.
18. juni 2009: Olympen, Grønland
Olympen serverte den beste desserten vi noen gang har vært borti.
karibu:
Først måtte vi vente en stund på bordet vi hadde bestilt. Det tok også sin tid før forretten kom, og den var helt grei, 4+. En halvfrossen laks med usynlige blåskjell og relativt fet saus. Anda var over gjennomsnittet og veldig mør. En ganske original and som hadde ligget timesvis i sitt eget (eller muligens en annen ands) fett. Kanskje litt lite smak, men den vipper mellom 4+ og 5-. Desserten er noe av det beste vi har smakt. En klar sekser. Noe som nesten kunne konkurrere med desserten var prisen, 298 for tre retter!!!
njål_a:
Betjeninga hadde en akkurat passe blanding av profesjonell og uformell i mine øyne. Jeg støtter karibu på forretten men god firer. Anda var etter min smak en god, sterk 5’er, jeg synes det var nydelige smaksnyanser. Desserten var en soleklar sekser, tror også det kanskje det er det beste vi har smakt i det hele tatt på Testing-treffene. Ølet jeg ble anbefalt til forretten var veldig godt og fungerte svært godt til maten, mens det jeg ble anbefalt til anda var godt uten å gjøre helt like mye sammen med maten. Treretters av slik kvalitet til 298 er et røverkjøp, fantastisk valuta for pengene. Jeg skal tilbake, og ikke bare for å drikke øl.
bennedictea:
Grei men noe tam lakseforrett, meget god andehovedrett og en himmelsk dessert. Også enig med njål_a angående betjeningen – vår mann var både oppmerksom og vittig 
NB! Desserten var sjokolade-og krokanganache (gourmetnugatti), pasjonsfruktsorbet med litt jordbær og pasjonsfrukt naturell.
22. mai 2009: Sahara Beduin, Sentrum
Lokalet var bedre enn maten.
ridder: 4
Selve stedet, sørvisen og atomsfæren gir jeg en femmer, men maten trekker litt ned. Det var godt, men ikke fantastisk. Salaten var litt sånn “fast food burger-salat med thousand island-dressing”-ish for min del. Flere av smårettene var gode, men det var litt for mye av sausaktige retter i forhold til de mer faste delikatessene som for eksempel kjøttrettene. Og det var synd vi ikke kunne sitte nede i puteavdelingen – det virket som om vi ble plasserte oppe kun av praktiske grunner for betjeningens skyld.
karibu: 3+
Først og fremst var det VARMT der. Jeg spiste boller med mye forskjellig oppi + spyd med kylling og lam. Smårettene var helt midt på treet, jeg har smakt bedre før, men grei variasjon og ganske mye mat. Spydene var noe kjedelige, jeg fikk også litt fast-food følelse. Interiøret var det beste, men varmen overskygget alt. Det var godt å få is, selv om den annonserte sorbeten besto av en kule med fløteis også. Servicen var lav. Jeg synes også det var litt rart med en blond magedanserinne, fikk ingen ørkenstemning av henne.
khagstad: 3+
Hyggelig sted og morsomt som en forandring, men maten var bare sånn midt på treet.
nemolom:
Ja, det var sabla varmt og synd at vi ikke kunne sitte nede. Jeg tror det hadde blitt bedre med puter – da kunne vi satt oss mer som vi ville – det føltes som om det var ti meter mellom oss der vi satt rundt bordet. Vinen vi delte var noe litt annerledes, og det liker jeg. Grillspydene var helt normale. Skulle jeg kjørt magedanser på et slikt sted så ville jeg gitt henne mer plass å boltre seg på – det ble til at hun ålte seg fram og tilbake i midtgangen. Men i alt i alt fikk jeg vel det jeg betalte for.
17. april 2009: Victor, Sagene
Spis mange retter om du skal hit, for de er små!
karibu: 5+
Det burde vært to alternativer å velge mellom på mer enn hovedretten. Jeg kunne godt tenkt meg mer enn 3-retters, men fant ikke flere enn 3 retter jeg ville ha. Når de har så liten meny burde de også variere bedre enn å ha 2 forretter med fisk + 1 hovedrett med fisk (men menyen skifter ofte). Porsjonene var veldig små, det gjorde ikke så mye for meg, men man bør ikke være veldig sulten hvis man velger 3- eller 4-retters. Det virker som om porsjonene er like store uansett om man tar 3-retters eller 7-retters. Interiør/miljø kunne også vært bedre. Uansett er det ingen tvil om at Victor er en restaurant med høy kvalitet på maten. Servitøren ga god informasjon og fylte på vann ofte. Rødvinsglasset var det største jeg har sett noensinne.
njål_a: 5+
Sjøl spiste jeg en 4-retters meny, og ble godt mett (ved kaffen hade jeg lyst på mer av smakene fra de forskjellige rettene, men ikke egentlig lyst på mer å spise, m.a.o. akkurat riktig mengde til å lokke meg tilbake). Eneste er at jeg gjerne hadde sett at hovedretten hadde vært litt større, ikke så mye fordi jeg ville ha mer mat, men synes det virker litt snodig når forrett eller ostetallerken hver for seg utgjør like mye som det som kalles hovedrett (og desserten faktisk er den største porsjonen man får).
ridder: 3
Maten og vinen får en femmer. Likevel ender samlekarakteren min på en treer. En skal ikke gå ut fra en restaurant etter å ha valgt en treretters med rumlende mage. Jeg var faktisk veldig sulten da jeg gikk ut derfra. Til gjengjeldt smakte de bittesmå bitene utmerket. Spesielt kveita var nydelig, men også desserten. Prisen trekker ned – gjennomsnittlig kostet hver dert på tallerkenen over 100 kroner, og det synes jeg er litt i drøyeste laget med tanke på mengden mat som ble servert. Sørvisen var generelt god.
khagstad: 4/5
Jeg hadde fire retter og ble akkurat passe mett. Syntes ostetallerkenen var den beste retten. Kveita mi var litt overstekt, litt hard og tørr. Det så ut som om min fisk var litt mer stekt enn de andres. Lammenakke-bitene var smakfulle og møre, men hadde noen senete, trevlete områder. Forretten, røkt makrell og ål, var god.
christineja: 5
Hadde 4-retters, og ble i overkant mett, kunne klart meg med enten ostetallerken eller dessert, da ostetallerkenen hadde en fikenkompott som var svært søt (men god, om enn noe i overkant preget av nellik). Var heldig med stekegraden på kveita, og opplevde alle rettene som nydelige og svært velkomponerte smaksopplevelser. Enig med njål_a i at det er pussig når hovedretten kommer på bordet, og fyller like minimalt på tallerkenen som forretten. Interiørmessig er jeg enig med karibu i at Victor er kjedelig – det er temmelig blasst og pregløst. Men totalt sett er jeg godt fornøyd.
trygve-lie: 5
Kjørte en fireretters og var godt fornøyd. Jeg stiller meg i rekken med dem som mener at at selve hovedretten var litt liten i størrelse. Jeg har spist på Victor et utall ganger da jeg bor rett ved og jeg må innrømme at det er eneste gang jeg har fått en så liten hovedrett. Dog, summa sumarum blei jeg perfekt mett. Ellers var forretten min av kveite litt for mye trukket så den var litt for tørr etter min smak, men utover det alt perfekt.
20. mars 2009: Oriental, Sentrum
En nær Dinner-opplevelse.
njål_a: 5+
Meget god service og nydelig, sterk mat (jeg spiste medium pluss styrke, som var sterkt, men ikke helt så sterkt som jeg husker samme tidligere der). Eneste nedturen var at de ikke hadde mangopudding på dessertkartet lengre. Ingefærparfaiten var god, men ikke like god som jeg husker mangoen.
khagstad: 5
Veldig god mat og behagelig tilstedeværende service! Maten minnet jo veldig om Dinner, “søster-restauranten”, men lokalet var mye mer intimt og trivelig, synes jeg. Anbefales!
karibu: 5-
Interiør og service får terningkast 6. Jeg var litt uheldig med kombinasjonen av and og saus, så maten får 4+. Khagstad sin and var bedre. Desserten var over gjennomsnittet, særlig den orange sausen.
ridder: 5
For meg får hovedretten en sterk firer, mens servicenivå og lokalet får begge en femmer. Desserten fikk jeg ikke smakt på, men estetisk sett – etter å ha sett på hva de andre fikk – får den en femmer.
13. februar 2009: Smia, Vålerenga
En av Oslos beste restauranter utenfor sentrum.
Her var bare jeg og khagstad, siden det var fullt på Kampen Bistro som de andre testet. Jeg visste fra før at det var god mat her.
khagstad: 6
Jeg fikk den beste ørreten jeg noen gang har smakt: saftig, smakfullt fiskekjøtt og crispy skinn… Nam nam!
karibu: 6
Beste ørreten jeg har spist også. Skinnstekt fjellørret med sautert artiskokk, spinat, polenta og kremet trøffelsaus. Dessuten et smellvakkert lokale.
14. januar 2009: Lemongrass, Sentrum
Karibisk mat er godt, hvis man er heldig.
khagstad:
Jeg var litt uheldig med mitt valg av Mahi Mahi-fisk, anbefalt av kelneren, som var veldig tørr og hard. De andre som fulgte sitt eget hode var nok mer fornøyd enn meg… Men sausene, grønnsakene og smakene generelt var annerledes og spennende : )
trygve-lie:
Jeg var godt fornøyd. Kjørte Gumboen og Caribbean Pot Stew og begge var utsøkte. Eneste jeg har å sette minus på var veldig lang ventetid mellom forrett og hovedrett. Ellers veldig godt fornøyd.
ridder:
Jeg gikk kun for hovedretten (OH MY DEER), nærmere bestemt hjort med appelsinsaus. Det smakte alldeles nydelig – en femmer fra meg. Terningkast 5 for generell sørvis. Prisnivået trekker ned for min del, ned mot 3/4. Jeg synes det var veldig dyrt i forhold til mengde mat.
11. desember 2009: Bambus, Majorstua
De som spiste sushi var fornøyde, det var verre med kyllingen og anda.
ridder: 4
Maten var relativt bra, men sørvisen trakk litt ned. Det er mulig de var litt stressa på grunn av alle menneskene som var der, men det gjorde ikke så veldig godt inntrykk at drikke og annet tilbehør ble klasket ned på bordet og at de var mindre interessert i oss som gjester. Sushien var i hvert fall knall for dem som vurderer å spise slikt et sted i Oslo. Men velg da en annen måned enn desember!
gees:
Sushien var god og smakte friskt og fint, presentasjonen av fisken var grei, men ikke mer. Servicen var til tider kontant og uhøflig og noen ganger fraværende.
njål_a: 3
Jeg tror jeg må presisere at at i hvert fall noen av oss som ikke spiste sushi (jeg spiste vietnamesiske vårruller til forrett og kylling gongbao til hovedrett) ikke var like fornøyd med maten som sushi-spiserne. Prisnivået (tett på Dinner for min hovedrett, ganske mange klasser under i kvalitet) og servicen tatt i betraktning tror jeg ikke min totalopplevelse står til mer enn en middels treer.
06/10/2009 kl. 18:57 (Bloggpost)
Tags: film, rus
Det var mange imponerende jenter å se både før og etter premieren på Engelen i forrige uke.
Torsdag 1. oktober hadde Margreth Olins første spillefilm lukket premiere på Colosseum. Tidligere på dagen møtte vi Maria Bonnevie på Plata, for å intervjue henne til =Oslos julebok.
Det er ikke spesielt lurt av meg å stille opp på bilde med en av Skandinavias peneste skuespillerinner. (Foto: Dimitri Koutsomytis)
Vi hadde også tatt med oss =Osloselger Ann Charlott Larsen. Maria ble skremt over hvor mye hennes historie ligner på Leas i filmen. =Osloselgeren mente at mange i heroinmiljøet har hatt en slik oppvekst, med rus og voldelige «stefedre». Selv var hun også vitne til at en venninne ble skutt i hodet og drept – i hennes egen leilighet som voksen.
– Har du opplevd for mye smerte og angst er det klart du trenger noe som kan fjerne det, sa Maria, og siktet til heroin. Om kvelden var hun tilstede på premieren, mens kjæresten Fredrik Skavlan måtte jobbe i Stockholm. En som tok seg tid til å komme, var Hans Majestet Kong Harald.
Kongen kom på rød løper etter at alle hadde satt seg, og ingen kunne forlate salen mens han var der.
Hanne Iren Akselsen har jobbet med barne- og familierett. Hun syntes filmen var vond, men 100% verdt å se. — Av og til er det mest noble valget man kan ta å gi fra seg et barn, sier hun til Karibua.
– Ikke alle konger hadde kommet på en slik film, sa regissør og manusforfatter Margreth Olin etter visningen. – Men jeg hadde forventet at du kom, Trond Giske.
Regjeringen var også representert ved justisminister Knut Storberget, som holdt tale. Dette var tredje gang Storberget så filmen, som han beskrev som «sterk, usminket og plagsom».
– I et intervju med =Oslo sier Margreth Olin at politikk er altfor viktig til at det kan overlates til politikere. Det er farlig å si det, men jeg er delvis enig. Vi kan i hvert fall ikke overlate det til politikere alene. Skal vi hjelpe ungene som sitter hjemme og lider, må alle bidra, sa han.
Etter visningen var det satt opp busser til Månefisken. Mellom champagnekøen og fingermatkøen greide vi å kapre en sofa, hvor noen jenter også deiset ned. Snart oppdaget vi at det var Norges popdronninger fra årtusenskiftet. Anneli Drecker fra Bel Canto, Simone Larsen fra D’Sound og Unni Wilhelmsen.
Shimmering, warm and bright: Anneli, Unni & Simone
Simone avslørte at D’Sound har nytt album på gang. Anneli slo seg løs på dansegulvet med filmens produsent Thomas Robsahm – mens DJen spilte hennes egen hit Shimmering, Warm and Bright.
Anneli Drecker – her fra Retro på NRK.
05/10/2009 kl. 19:27 (Temaartikkel)
Tags: film, rus
Margreth Olin sier ja til erfaringer andre ville skygget unna. Hennes nye film om rusavhengighet har rystet Europas justisministere.
Margreth Olin er en dame på rett plass. Helt siden eksamensfilmen i 1995 har hun begeistret et internasjonalt publikum, eller snarere vekket. Tre år senere startet ett av hennes dypeste vennskap.
– Pia var narkoman og samlet på engler. Jeg kunne fortelle hennes historie fordi jeg gjenkjente min egen følsomhet i henne. Jeg bruker min til noe annet, til å ta inn andres erfaringer og lage film eller skrive. Med en annen oppvekst kunne jeg vært Pia.
Da Margreth hadde filmet Pia i flere år, gikk det bedre med henne. En dokumentarfilm ville bli for belastende. 70 timer med opptak ble låst inn i et brannsikkert skap på Nesodden. Isteden kom ideen til spillefilmen Engelen.
– Heroinavhengige jeg har møtt beskriver heroin som en engel. De står i en virkelighet som er umulig å forholde seg til. Heroin løfter dem bort, så de klarer å leve. I begynnelsen er engelen hvit, men snart viser den sorte baksiden seg.
Margreth mener Maria Bonnevie er den beste skuespilleren hun kunne få til hovedrollen. Dessuten minner hun henne om Pia.
– Begge er sterke og tøffe, men samtidig de mykeste jentene jeg har møtt. Ofte blir jeg spurt om hvorfor jeg er så opptatt av de svake i samfunnet. Svake? Hvor sterk må du ikke være for å fikse et liv med heroin? Eller for å sitte isolert på en celle i et år? Måler vi svakhet i materielle eiendeler? Er enslige mindreårige asylsøkere svake? Foreldrene kan være drept, og de har reist over flere kontinenter alene, sier Margreth, med henvisning til et nytt filmprosjekt.
Lea i filmen er ikke identisk med Pia. Filmens hovedfokus er heller ikke livet på gata, men vanskelige familieforhold. Margreth deler likevel erfaringer hun har fått gjennom venninnen.
– Pia hadde byller fulle av verk på kroppen. Jeg var med henne på sykehuset, som hun med god grunn var redd for. Som rusavhengig fikk hun ikke medisin når hun skulle fjerne byllene. Det taklet hun ikke, og stakk av. Neste morgen var ansiktet rundt som en ball. Sykehuset ville ikke behandle henne fordi hun stakk av sist. Jeg så et helsenorge jeg ikke ante eksisterte.
Margreth foreslår egne sykehus for rusavhengige. LAR (legemiddelassistert rehabilitering) er hun ikke fornøyd med. Hun mener ordningen bygger på tankegang fra straffesystemet.
– Hvorfor moraliserer vi, istedenfor å gå nøkternt inn og se hva rusavhengige trenger? Ofte sitter de med svaret selv, men noen har glemt å spørre dem. Rus fyller en funksjon i menneskers liv. Uten den, står ofte bare naken angst tilbake. Vi må gi en erstatning. Medisin og aktiviteter hvor den enkelte får positive livserfaringer.
– Tror du samfunnet prøver å fortrenge at noen har det så vondt?
– Det ser slik ut i Oslo, når man puffer dem rundt eller burer dem inne. Heroin er det høyeste et menneske kan rope om hjelp, men vi vil ikke se det som sykdom. Å fengsle rusavhengige slik vi gjør i dag har ingen funksjon. Dessuten prøver mange heroin for første gang i fengsel. Men det skjer noe på rusfeltet, det fins en psykologisk og medisinsk innsikt som ikke var der før. Det gjenstår bare å presse nok på så dette omsettes i praksis. Vi må slutte å oppdra voksne mennesker, og heller møte den avhengige med omsorg og tilrettelegging.
Tidligere har Margreth avslørt at det skjedde noe spesielt da hun var 16. Men hun har ikke sagt hva det er. Hun vrir seg i sofaen når vi spør. Hun må finne den rette måten å fortelle det på.
– Fra jeg var veldig liten tenkte jeg at alt jeg erfarte skulle jeg bruke til noe senere. At det ikke var tilfeldig hvem jeg møtte. Konsekvensen er at jeg mangler litt bremser. Jeg går inn i det som kommer til meg selv om jeg er redd. Da jeg var 16, fikk jeg en kjærlighetserfaring som gjorde meg voksen på et blunk.
Hun fikk det veldig vanskelig, og var mye syk.
– Gir jeg alle detaljer til =Oslo ringer de vel fra tabloidene. Det viktigste er at jeg lærte hvem jeg var. Jeg lærte at det er nødvendig for meg å si ja til erfaringer andre ville skygget unna. Det er derfra jeg henter mitt materiale som filmskaper. Jeg må gjøre det for å være meg selv.
Margreth ville heller ikke nølt med å bli Pias kjæreste, hvis hun var en mann hun ble forelsket i. Omgangskretsen består av mange som samfunnet har vendt ryggen. I mange år har hun besøkt innsatte i fengsler. Hun forteller at 160 fanger i Ringerike fengsel har én psykolog til rådighet, i trekvart stilling. Det til tross for at de regnes som Norges farligste forbrytere. De farlige blir gjerne glad i Margreth. Kanskje fordi hun mener frykt er den største trusselen mot et opplyst samfunn.
– Før var vi redde for russerne. Nå har muslimene overtatt plassen. Politikerne har et enormt ansvar for å demme opp for frykt, men noen spiller på frykt. Verden er ikke verre i dag enn før. Man kan si at journalistikken er blitt bedre, men det fins jo ingen balanse mellom gode og dårlige nyheter. Det er tull å tro at Oslo er en utrygg by. Vi går en bedre fremtid i møte hvis vi satser på integrering, istedenfor å stenge grensene og skape frykt. Vi elsker jo London og New York på grunn av mangfoldet. Men fornuften forsvinner når vi er redde.
Blant Margreths mange prosjekter er Djevelen, en spillefilm om en høyrisikofange. Hun vil få publikum til å stille spørsmål ved straff og soning. Virker det?
– Politikk er altfor viktig til at det kan overlates til politikere. I hvert filmprosjekt ser jeg samfunnet fra innsiden. Engelen er allerede vist for Europas justisministere. Knut Storberget leste manuset i sin tid, og konferanser om rus- og kriminalpolitikk skal bruke filmen som inngang til samtale. Det vi må snakke om, handler jo ikke om skyld og straff.
En straffende Gud tror hun ikke på. Men hennes dypdykk i virkeligheten gjør åndelige spørsmål uunngåelige.
– På ett tidspunkt skjønte jeg at Pia ville dø. Jeg hadde prøvd alt, så jeg ba til Gud. Da skjedde noe så drøyt at det gikk åtte år før jeg turte å be igjen. Pia havnet i en situasjon som fikk henne til å skjønne at hun ville leve. Åtte år senere var jeg i en skilsmisse. Jeg hadde det så jævlig at jeg ikke orket en dag til, og ba om at smertene måtte forsvinne. Noen timer senere fikk jeg vite noe som gjorde at jeg opplevde den fullkomne krise, og så var det over. Det måtte til for at jeg skulle komme meg videre.
Dramatisk er det også i filmen. Leas stefar er voldelig. Margreth vil vise hvorfor mennesker er sammen selv om de bryter hverandre ned.
– Hvis det var så enkelt som at et voldelig forhold bare er helvete og faenskap, ville man jo bryte ut. Men det er mye mer kompleks. I det øyeblikk du har empati, kan du forstå hvorfor folk slår og lyver. Jeg kan gå hele den veien med mennesker. En psykolog sa til meg at jeg lider av håpets syfilis. Jeg gir sjelden opp. Derfor var det ikke vanskelig for meg å skrive morens rolle. Jeg har lært noe om egne brister ved å skrive frem henne.
En annen som har troen på det gode i behold, er artisten Antony. Han gjorde stort inntrykk på Margreth under sin konsert med operaorkesteret på operataket i august.
– Der står han i svart kjole med lilla dameveske. Han synger om at han er født gutt og skal vokse opp til å bli en vakker kvinne. Blant åtte og et halvt tusen mennesker står voksne menn og gråter over ting de vanligvis ikke forholder seg til. Foruten å synge som en gud, sier Antony bare at folk må få vokse opp og være den de er. Jeg tror alle er født med en flamme i brystet. Leas flamme blir kvalt av omgivelsene.
Margreth vokste opp i et trygt hjem, men hun var et engstelig barn. Var hun alene, fikk hun voldsomme og skremmende bilder i hodet – uansett tid på døgnet.
– For alt jeg vet kan redsler skyldes ubearbeidede erfaringer, fra dette livet eller fra tidligere liv. I en søskenflokk kan noen være mer sårbare enn andre, og mer mottagelige for andres smerte. Man er dette åpne sanseorganet og klarer ikke å beskytte seg. Som jeg sier i traileren til Engelen: Noen mennesker er så vakre at de blir syke av det.
(Fra =Oslo nr. 9/2009)
Engelen – trailer
Engelen på NRKs Kulturnytt
30/09/2009 kl. 19:56 (Uncategorized)
Tags: Inniverset
Min roman Inniverset er utsolgt, men du kan låne den på biblioteket eller lese den på nett (send meg en SMS på 91633357 og spør pent så får du passordet). Se også anmeldelser, intervjuer etc.
30/09/2009 kl. 18:39 (Bloggpost)
Tags: rus
I siste nummer av Rus&Samfunn svarer jeg på en enquete sammen med Arne Klyve, Helge Waal, Oddrun Remvik og den allestedsnærværende Thomas Hylland Eriksen.
Siden dette forskningstidsskriftet er mer opptatt av copyright enn av formidling kan jeg ikke fortelle hva de andre svarte, men jeg drister meg til å gjengi det jeg svarte på mail.
– Er det mulig å plassere «rusbefolkningen» (tunge rusmiddelmisbrukere) på en skala for normalitet og avvik?
– Hvem er rusbefolkningen? Er det de som ser ut som rusavhengige? Eller er det alle de som har rusproblemer, men som ikke synes på gata? Er det Elvis Presley, som døde med 10-14 narkotiske stoffer i kroppen? Hvem som vil kan kalle seg selv for normal og de rusavhengige for avvikere. Det sier mer om folks redsel for det ukjente enn om de rusavhengige. Blant tungt avhengige har jeg møtt både gamle hippier og konservative menn fra Oslo Vest. Det første som slo meg da jeg begynte å jobbe i =Oslo var hvor forskjellige menneskene bak heroinfasaden var.
– Om mulig, hvor på skalaen plasserer de seg?
– Det trengs uendelig mange skalaer bare for å kartlegge normale og avvikende sider hos én enkelt rusavhengig. Dessuten er begreper som normal og avvikende teoretiske reduksjoner av en virkelighet som ikke lar seg måle uten at vi mister den av syne. Hvem bestemmer hva som er normalt? Hvorfor har noen behov for å operere med et slikt begrep? Det er det interessante spørsmålet for meg som hobbypsykolog. Samfunnsvitenskapen bruker ofte begreper som om de var objektive og selvforklarende, uten å se på hva slags normer og behov som har skapt dem. Alt kunne vært kalt noe annet. Hvordan man måler og kategoriserer noe er alltid knyttet til hva slags hensikter man har. Ikke alle er klar over sine hensikter og konsekvensene av ord de bruker. Min hensikt er å inkludere rusavhengige i samfunnet. Da ser jeg bort fra skalaer, og stempler dem i hvert fall ikke som avvikere.
Er du mer opptatt av copyleft enn av copyright kan jeg anbefale boka The Hacker Ethic av den finske filosofen Pekka Himanen.
The wider significance of the hacker learning model is its healthy reminder to us of the potential in the original idea of seeing the academic development and learning models as identical. We could also use this idea to create a generalized Net Academy, in which all study materials would be free for use, critique, and development by everyone. By improving existing material in new directions, the network would continuously produce better resources for the study of subjects at hand.
Himanen mener dette er den beste modellen for kunnskapsutvikling, og Finland er som kjent en kunnskapsnasjon. I 2006 startet han den generøse organisasjonen Global Dignity sammen med kronprins Haakon og den amerikanske sivilrettighetsforkjemperen John Hope Bryant. Se også mitt intervju med Himanen om den finske skolen.
 | karibua på Janteloven 2.0 |
 | aho på Janteloven 2.0 |
| Til Kyiv og tilbake … på Test av spisesteder: 10 i… | |
| karibua på Janteloven 2.0 |
| aho på Janteloven 2.0 |
 | Mads på Baklengs inn i fremtiden |
| karibua på Baklengs inn i fremtiden |
| Mads på Baklengs inn i fremtiden |
 | Jarle på Fancy slaveri |
| aho på Fancy slaveri |
| Jarle på Fancy slaveri |
| aho på Fancy slaveri |
| karibua på Baklengs inn i fremtiden |
 | Lars på Baklengs inn i fremtiden |
| Jarle på Fancy slaveri |
