Fra tapere til skapere

Kanskje er vi ikke født grådige. Kanskje er vi blitt sånn gjennom det økonomiske systemet vi deltar i. Flere parallelle pengesystemer får fram flere sider i oss.  

Byen Itacha i staten New York har hatt lokal valuta siden 1991. 90 personer begynte å aksepterte Itacha Hours som betalingsmiddel for sine tjenester. I dag er de blitt mange tusen, og over 500 lokale bedrifter.

Arbeidsløshet er et misvisende begrep. Det skorter jo ikke på arbeid som må gjøres. Folk mister jobben fordi det ikke fins penger til lønn. I det globale pengesystemet er pengene knappe. Det er ikke naturgitt – regjeringer og sentralbanker sørger for knappheten, så folk strekker seg langt for pengene. Vår tids globale økonomi har et pengesystem som hele tiden må vokse for å unngå kollaps. Forklaringen er kompleks, men uten vekst, blir det flere arbeidsledige. Folk kan alltids finne på noe å gjøre, men hvordan skal de føle seg verdsatt? Både selvtillit og pengemangel blir et problem. I mellomkrigstiden ble det et kjempeproblem – støtten til Tysklands naziparti vokste i takt med arbeidsløse tyskere.

Der folk har tid og arbeidslyst, er det liten grunn til å gå til grunne. Det som trengs, er et rettferdig system for utveksling av ressurser. Hvem sier at verden bare kan ha ett økonomisk system? Helt siden de første pengene ble oppfunnet, har ulike systemer eksistert side om side. Eksempelvis ett for handel med ukjente lang unna, og et annet innad i lokalsamfunnet. Det er god grunn til å skille de to: Å handle med folk vi kjenner er noe ganske annet enn å handle med fremmede.

Såkalte gjensidige kredittsystemer har vist seg å fungere godt på lokalt plan. Alle som deltar i systemet får en startkreditt, uten at grådige banker skal ha gevinst. Når noen gjør noe, blir kreditten verdt noe som byttemiddel. Jeg betaler for dine ytelser, og du kan kjøpe av andre i systemet. Det lønner seg ikke å bli sittende på pengene. Tvert imot kan negativ sparerente innføres, hvis det trengs for å holde valutaen og aktiviteten i omløp. Et datasystem kan holde orden på saldoene. Med god administrasjon går det også an å trykke pengesedler. Mer om dette skriver jeg i reportasjen «Penger for en ny tid» i =Oslos januarnummer.

Helten i en slik økonomi er ikke den grådige, men den aktive. Pengespekulasjon er umulig, og trengs heller ikke. Systemets hensikt er ikke å få store bedrifter på beina, men å skape et lokalsamfunn med mennesker som drar nytte av hverandre. Et økonomisk system som ikke belønner grådighet, får fram andre sider i oss. I USA er såkalte Time Dollars skattefrie, fordi de beviselig skaper sosiale verdier. Valutasystemet brukes i over 50 amerikanske lokalsamfunn. Flere steder tar lokale butikker valutaen, og henter markedsandeler fra de store kjedene.

I New Zealand anses komplementære valutaer som et verktøy for å redusere arbeidsledighet uten å skape inflasjon i den nasjonale valutaen. Her bidrar lokale myndigheter med hjelp til oppstart. I fattigstrøket Palmeiras i Brasil har innbyggere startet en lokal kredittbank, med hjelp fra frivillige organisasjoner. Valutaen heter palma, og har skapt 1200 nye arbeidsplasser lokalt. Folk får penger fra Banco Palmas ved å gjøre noe i lokalsamfunnet, og enhver lokal business aksepterer valutaen. Kredittbanken gir også lån til svært lav rente. En vanlig kommersiell bank krever langt høyere rente enn det koster å administrere systemet.

Valutaekspert Bernard Lietaer kaller det integral økonomi. Den globale konkurranseøkonomien skaper fortsatt finanskapital, mens den lokale kooperative økonomien skaper sosial kapital. Folk jobber mindre i den «offisielle» økonomien og mer i nærmiljøet. De får mindre behov for «offisielle penger», da mange varer og tjenester kan kjøpes med lokal valuta. Folk får betalt for sin arbeidskraft uten å måtte kjempe seg inn på et trangt proffmarked, som ofte innebærer fremmedgjørende flytting til storbyen. De som jobber lite i den nasjonale økonomien blir ikke tapere, men skapere av sosiale verdier.

Les mer om smarte valutasystemer i boka «The Future of Money» av Bernard Lietaer. Papirutgaven er nesten utsolgt, men digital versjon ligger her.

Historien om Banco Palmas i Brasil.

Jeg stemte på…

Neste uke kåres årets Osloborger i Aftenposten. Jeg tipper det blir Fabian Stang, men har stemt på noen andre. I 2009 stemte jeg på den som vant, nemlig Arild Knutsen, som gjør en stor innsats for byens rusavhengige.

Det opprinnelige misbruket

=Oslos selgere kommer fra vidt forskjellige steder og miljøer, men noen erfaringer nevnes oftere enn andre.

Illustrasjon: Ane Charlotte Ohren

Litt utpå høsten begynner jula på kontoret vårt. Da henger jeg en plakat med julemotiv rundt halsen og går ned til hjertet av Erlik, lokalet der selgerne strømmer inn. Det gjelder å fange dem før de fyker ut igjen med magasiner. På plakaten står det at de kan bidra til juleboka, enten ved å skrive selv eller ved å fortelle til meg. De aller fleste forteller livshistorier som jeg skriver ned.

Mange tror at de ikke har noe å fortelle, og må lures med spørsmål. Da viser det seg at de har mer å fortelle enn de fleste. Etter utallige møter med saksbehandlere, miljøarbeidere og terapeuter, har de også hardtrening i talekunst. Dessuten har jeg aldri møtt en Erlik-selger som bærer preg av en IQ under gjennomsnittet. De har i hvert fall ikke blitt rusavhengige av å lese for lite. Etter få timer som julebokarbeider hadde jeg møtt en avhoppet medisinstudent, en dataingeniør og en kvinne med lidenskap for russisk historie.

En selger kommer inn med en kattepus i bånd. En annen har en stor ketchupflaske i baklomma. Personlighetene er vidt forskjellige, men de deler synet på heroin. De snakker ikke om doser, men om friskmeldinger. De tar heroin for å unngå å bli syke eller «stein tullete». En selger sammenligner mangel på heroin med mangel på væske. Etter et par dager i ørkenen gjør man hva som helst for å få vann. En selger forteller at han frivillig injiserte heroin fra en sprøyte som han visste inneholdt HIV-smitte. Han omtaler sykdommen som en bagatell i forhold til abstinenser.

«Morfin og heroin har betydd enormt mye som smertestillende medisin», sier en selger som nettopp er blitt oldefar. «Enten du er operert eller har smerter i tankene, er det jævla greit å hvile seg på». Selgerne våre kommer fra vidt forskjellige steder og miljøer, men noen erfaringer nevnes oftere enn andre. Jeg har knapt tilbrakt en dag som julebokarbeider uten å høre om fosterfaren eller slektningen som misbrukte en selger seksuelt. For noen var det et fremskritt å begynne med prostitusjon. Da fikk de i hvert fall betalt for å bli utnyttet. Nå er de Norges ivrigste magasinselgere, fordi de slipper å selge kroppen.

De mye omtalte overfallsvoldtektene er en dråpe i havet i forhold til det som skjer med barn bak norske dører. I den siste store undersøkelsen (NOVA 2007) hadde 9 prosent av jentene under 18 år opplevd voldtekt eller voldtektsforsøk, og 15 prosent hadde opplevd alvorlige seksuelle krenkelser. For gutter var tallene 1 og 7 prosent. Overgrep varer i snitt fem år, og i 90 prosent av tilfellene kjenner barnet overgriperen fra før. Noen klarer ikke å nevne det før de har dopet ned følelsene sine. Noen nevner det når de er blitt så suksessrike at følelsene har bedret seg. TV-milliardær Oprah Winfrey sto fram som incestoffer da hun fikk sitt eget talkshow. Siden har hun ofte tatt opp temaet. Hennes hovedbudskap er at gjerningsmannen (eller kvinnen!) ikke nødvendigvis ligner busemannen.

Overgriperen er sannsynligvis en tillitvekkende person, som jobber hardt for å vinne barnas gunst. Det forklarer hvorfor det er vanskeligere å fortelle om slike overgrep enn om overfall. Barna kan lenge føle at samværet med overgriperen er frivillig og lystbetont. Overgangen til misbruk kan gå gradvis over flere år. Derfor kan også overgriperen innbille seg at handlingene er ok for ofrene. Ikke minst kan omverden nekte å tro at overgrep har skjedd.

Det er mye å tenke over før man dømmer en rusavhengig. Mer enn de fleste orker å tenke på.

Oprah oppsummerer sine programmer om seksuelle overgrep.

På lag med kroppens apotek

I havet av høstbøker er det én som skiller seg ut på pulten min. Det er en særdeles seriøs bok om alternativ behandling og nyere medisinsk forskning.  

Ill.: Ane Charlotte Ohren

Åse Dragland har skrevet boken «Kroppens skjulte intelligens». Hun er redaktør for tidsskrifet Gemini med forskningsnytt fra NTNU og SINTEF. Overlege Audun Myskja har skrevet forordet. «Vitenskap er ikke noe en gruppe fagpersoner kan ta monopol på», skriver han. «For helsevesenets del er det å finne ut hva som faktisk hjelper den enkelte pasient».

Mange opplever å bli hjulpet av behandling som en del fagpersoner latterliggjør. Sistnevnte kan til nød skylde på placeboeffekten, men omtaler den gjerne som et slags uhell. Placebomedisin omtales som medisin som ikke virker. Er det uheldig at vi blir friske, hvis bedringen skyldes vårt eget sinn og ikke noe vi putter i munnen? Hvis vår tillit til «medisinen» utløser gunstige kjemiske stoffer i kroppen? Det truer legemiddelindustrien, men skal den styre vårt syn på helse?

Åse skriver om broren, som pleide å ta nattoget i jobbsammenheng. Han sov dårlig, gikk på apoteket og ba om et reseptfritt sovemiddel. Damen i kassen sa at middelet han fikk hadde meget god virkning. Det fikk han erfare. På neste togtur sovnet han straks. Han var så fornøyd med middelet at han skrøt av det i et selskap, hvor en lege var tilstede. Legen lo og sa at han var blitt lurt. Tablettene var kjent som et svakt urtemiddel med liten eller ingen effekt. På neste reise tok broren to tabletter og la seg i sovekupeen. Men skaden hadde skjedd. Han var like søvnløs som han hadde vært før turen til apoteket. Han klarte ikke å la være å tro på legen, for legen var en fagperson.

På slutten av 1940-tallet viste forskning at narremedisin ga målbar virkning på fysiologiske funksjoner. For eksempel kan placebo utløse endorfiner, kroppens eget morfin. Åse påpeker at placeboeffekten slett ikke begrenser seg til narrepiller og alternativ medisin. Den er høyst virksom også i skolemedisinen. Rundt 80 prosent av effekten til antidepressiva skyldes folks tillit til medisinen (omtalt i British Medical Journal, 2005, vol. 331, p. 376 og Morgenbladet).

Medisinsk vitenskap har utviklet kjemisk motgift som kriger mot kroppens sykdomstegn. I mer alternativ medisin ligger fokus på å stimulere kroppen til å «helbrede seg selv». Inspirasjonen kommer fra gammel østlig medisin, der det viktigste er å styrke immunforsvaret – altså å forebygge. Alternativ behandling innebærer ofte å trene opp bevisstheten til å fremme helse. Åse påpeker at når hjernen tolker en opplevelse, får kroppens immunceller raskt beskjed om tolkningen. Hva som foregår i hodet, er slett ikke likegyldig for fysisk helse!

Fra dette synspunktet blir ikke placeboeffekten et «hell i uhell» for de lettlurte, men ett av mange eksempler på den tette forbindelsen mellom kropp og sinn. Denne forbindelsen må det forskes mer på, mener Åse. Enhver helsearbeider bør være en «placebofremmer», som gjør det enklere for kroppen å helbrede seg selv. Selvhelbredelse er ikke noe mystisk, men noe kroppen driver med hele tiden. Hvert 16. sekund oppstår det feil i DNA-koden, og friske mennesker har inntil 100 000 kreftceller i kroppen hver dag. Det vi kaller kreftsykdom, dannes når kroppen ikke lenger klarer å opprettholde helbredende rutiner.

Rundt 1600-tallet ble mennesker overveldet av vitenskapens fremskritt på det fysiske området. Dermed fikk materien overlegen status i forhold til sinn og psyke. Skolemedisinen overtok dette synet, og systematiserte kropp og følelser i hver sin bås. Mange har erfart uheldige konsekvenser av splittelsen. En dame som besøkte meg på jobb i gatemagasinet =Oslo, betrodde seg om sine opplevelser fra psykiatrien:

«Alle pillene var et onde for meg. Jeg resignerte og ble mer og mer en skuespiller. Pillene skilte hodet fra kroppen! Kroppen kan ikke undervurderes som et viktig verktøy til å roe sinnet. Min erfaring er at kroppen vil bearbeide traumet, mens piller stenger for denne helbredelsen. Jeg tror alle psykiske lidelser er det samme – en stressreaksjon etter traumatiske overgrep som man har mistet kontakten med. Når usikkerheten melder seg nå, tar jeg en yogaøvelse istedenfor piller. Da er naturen nærmere. Jeg tenker at vi alle er naturfolk».

Det kalkulerte vanvidd

Gatas høfligste og mest velstelte mann har størst sjanse for å lykkes som kriminell.

Illustrasjon: Ane Charlotte Ohren

En tidligere kollega av meg hadde rastafletter og frisinnede klær. Han ble ofte stoppet på flyplasser, mistenkt for å ha med seg hasj. «Jeg er den siste i verden som kommer til å smugle hasj», sa han. «Det ville vært galskap å gjøre det med et slikt utseende.» En intelligent narkotikasmugler klipper seg kort og tar på seg findressen – eller uniformen. En intelligent massemorder utnytter også vår tro på at symboler beskriver virkeligheten.

Vi kan fint ta avstand fra Anders Behring Breivik uten å kalle ham uintelligent, superreligiøs og stygg. Det går nemlig an å være en kjekk, intelligent og småkristen massemorder, ukjent for politi og psykiatri. Ingen blir klok og empatisk av å være kjekk, intelligent og småkristen, selv om det er fullt mulig å ha alle fem egenskaper.

Ofte forveksler vi kvasse hjernefunksjoner med klokskap, kanskje fordi skolen bryr seg lite om å gjøre oss kloke. Det blir som å forvente at en rask og romslig harddisk inneholder programmer som lar oss gjøre noe konstruktivt. Disken kan like gjerne være full av krigsspill. Ifølge klassevenninnen Marit Andersen, var Anders Behring Breivik flink på videregående. Som barn gikk han på Smestad skole, der kongebarna hadde gått før ham. Faren var siviløkonom og moren var sykepleier. Hans største forbilde var Peder «Fjordman» Jensen, med mastergrad fra Universitetet i Oslo. Breivik hadde et perfekt utgangspunkt for å planlegge terror i fred. «Han har levd et ekstremt lovlydig liv», sa PST.

Den amerikanske hjerneforskeren James Fallon har lest Breiviks manifest. Til NRK P2 sier han at morderen gir inntrykk av å være høyst tilregnelig og rasjonell. For rasjonell. Jeg skal ikke spekulere i hva rettspsykiaterne kommer fram til i november, eller hva Breivik kan ha opplevd av traumer selv. Jeg vil bare påpeke at en psykopat ikke er irrasjonell, men så beregnende som man bare kan bli uten medfølelse å ta hensyn til. En slik personlighetsforstyrrelse er noe annet enn det vi vanligvis forbinder med en psykisk lidelse, som forvirring og forsterket følsomhet.

I forbindelse med en bosituasjon, møtte jeg et par som representerte begge deler. Han fremsto som høflig, hyggelig og svært hjelpsom. Hun fremsto som nevrotisk og plagsom. Jeg kom i konflikt med henne, og mannen ble «fredsmegler». Han var nøytral og ryddig da han inviterte til et møte for å forsone oss. Litt senere forsvant han sporløst. Han var arrestert. Først da turte kona å fortelle at han hadde holdt på å drepe henne, og mishandlet henne gjennom hele forholdet. Han hadde tvunget henne til å forstyrre folk, så han kunne fremstå som den gode fe. Etter hvert ble hun såpass syk at han kunne umyndiggjøre henne ved å si til folk at hun dessverre led av nevroser. Hun var langt ifra farlig eller hjerteløs, men jeg hadde vært sikker på at hun var problemet. Hun var utenlandsk og arbeidsledig, mens han var norsk og velstående. Nå hadde han fått diagnosen psykopat.

Det fins flere psykopater blant ledere enn blant folk flest, melder Teknisk Ukeblad. De tiltrekkes av makt, penger og prestisje, og er ikke redde for å tråkke på andre. De lykkes fordi mange definerer suksess på samme måte som dem. Etter 22. juli er dette i ferd med å snu. Folk som før tråkket på dem med lavere status, har nå gått i rosetog og omfavnet dem. Antirasistisk senter melder om økt interesse for å besøke muslimer og skaffe seg kunnskap, gjennom kampanjen Tea Time.

Hollywood har lært oss at skurker er rufsete og ukontrollerte følelsesmennesker som skremmer folk ved sitt blotte åsyn, mens helter er velpleide, beherskede og strutter av statussymboler. 22. juli 2011 bør ha avlært oss dette. Symboler og sekkeposter – som religion, klær og hudfarge – sier ingenting om hvor ondt eller godt en person kan handle.

Hør James Fallon m.fl. i NRK P2s program Ekko (01.08.2011)

Privilegert tomhet

Filmen «Oslo, 31. august» viser en type rusavhengige vi lett glemmer – helt vanlige folk.

34 år gamle Anders er lett å identifisere seg med. Han går på Åpent Bakeri, på jobbintervju, i Frognerparken og inn og ut av foreldrenes fine hus. Han går også i gruppeterapi, uten at det gjør ham til et utskudd. I det urbane, postmoderne samfunn går folk i terapi. Anders er en filmkarakter, men skuespilleren heter også Anders. Først virker han mer deprimert enn sine jevnaldrende. Så kommer vi nærmere inn på de andre.

Anders tar opp tråden med sin gamle venn Thomas, alias Hans Olav Brenner. Er det programlederen i Bokprogrammet? Eller skuespiller Anders Danielsen Lies kamerat Hans Olav Brenner? Er det virkelig bare filmkarakterer som møtes? Det er vanskelig å si, og derfor er det genialt. Det virker ikke som om guttene spiller i det hele tatt. Thomas er en høyt utdannet småbarnsfar som strever med voksenrollen. Familielivet handler mest om å sitte hjemme og spille Battlefield på Playstation. Med dama. Det var ikke det han hadde sett for seg, eller som han selv sier: «Det er så Knausgård at det er helt jævlig».

Også en annen i filmen spiller Battlefield og bor i en helt vanlig Oslo-leilighet. Han er en helt vanlig stoffselger, og Anders er en velpleid og stillferdig drømmekunde. Offisielt er han rehabilitert, men innvendig er han død. Jentene har alltid likt ham, men han føler ingenting. Han har gjort alt før, og det gjengse voksenlivet frister heller ikke.

Anders ser ikke ut som en heroinbruker, men det gjør heller ikke de fleste andre heroinbrukere. Det fåtallet vi ser på Plata, har ofte miserable levekår i utgangspunktet. Jeg skriver ned deres historier i =Oslos årlige julebok, og får høre om barnehjem, seksuelt misbruk, mobbing, kroniske sykdommer, ubehandlede sinnslidelser og egne barn som døde. Noen ville nok tatt livet sitt for lenge siden, om de ikke kunne døyve smerten med heroin.

I boka «En fremmed på benken» skriver sosiologiprofessor Willy Pedersen om narkotika i gamle dager, før det fikk stjernestatus og ble strengt forbudt på 1960-tallet. Tidligere var den typiske narkoman en ressurssterk, voksen kvinne. Hun var ofte gift med en lege, eller hadde leger i omgangskretsen. Hun brukte heroinets tvilling morfin, og ingen hørte om det. Narkotika var en sak mellom brukeren og legen, ikke en offentlig underholdningsthriller og mafiøs milliardindustri.

Takket være medias stereotypier, tror mange i dag at de kan se på folk om de bruker heroin, og at en privilegert tilværelse automatisk fører til livsglede. Derfor trenger vi filmer som «Oslo, 31. august».

 

Topp 30 saker fra MDGs Oslo-program

Lei av fine fraser og klamme klisjeer? Det har partiprogrammer nok av, men det fins unntak. Miljøpartiet De Grønne har en rekke konkrete forslag i sitt nye valgprogram for Oslo. Her er mine favoritter:

1) Vi vil arbeide for at Oslo kommune etablerer pilotprosjekter på viktige områder som bilfrie og ressurseffektive bydeler, ressurseffektive og økologiske eksempelbygg, økologisk bylandbruk, etc.

2) Vi vil arbeide for at byen innen kort tid får et solid, sammenhengende nettverk av sykkelveier som gjør sykkelen til et trygt og effektivt fremkomstmiddel.

3) Vi vil skape etablerersentre som fremmer sosialt entreprenørskap. Sentrene vil tilby nettverk, opplæring, rådgivning og hjelp til å starte nye virksomheter.

4) Vi ønsker flere «gratisbutikker» i tilknytning til gjenbruksstasjonene, slik at færre brukbare ting ender i søpla.

Thomas Hylland Eriksen besøker Oslos nokså ukjente «gratisbutikk» på Grefsen minigjenbruksstasjon og hageavfallsmottak.

5) Vi vil gjøre økt bruk av bystyre-initialiserte folkeavstemninger.

6) Norskopplæringen må gjøres mer praktisk med fokus på kommunikative språkferdigheter i stedet for grammatikk. Språkopplæring bør foregå i en form for arbeidssituasjon som reelt kvalifiserer til en jobb.

7) Vi vil opprette et senter for rusmiddelavhengige i indre by, der de kan være ressurser og ikke bare mottagere, med brukerstyrte aktiviteter, jobbtrening og helsepersonell.

8) Vi vil etablere en frivillighetssentral på internett, der byens innbyggere kan utveksle tjenester.

9) Metro over bakken fra Fornebu via Fjordbyen og Kværnerbyen til Lørenskog stasjon. Dette er både billigere, sikrere og langt raskere enn en ny tunnel gjennom sentrum. I øst kan banen kobles sammen med Østensjøbanen og Lambertseterbanen, slik at kapasitet i Fellestunnelen frigjøres til hyppigere avganger på eksisterende linjer.

10) Vi vil skape flere kulturarenaer ved å regulere områder og eiendomsmasse i Oslo til profesjonelle kunst- og kulturaktører, etter modell fra Amsterdam.

11) Vi vil gjøre offentlige toaletter gratis og sette ut flere toaletter ved kollektivknutepunkter og friområder.

12) Ikke-profitt baserte private organisasjoner skal være det foretrukne alternativet ved offentlig-privat samarbeid.

13) Vi ønsker å involvere skoler, høyskoler og Universitet i Oslo-regionen i å styrke ungdommers mest fremtidsrettede kunnskaper og ferdigheter ved å skape nye samarbeidsplattformer mellom pilotprosjekter, næringsliv, skoler og universitet.

14) Vi vil følge i Københavns fotspor og påby grønne tak på alle nye bygninger med takvinkel under 30 grader.

15) Vi vil regulere den nedlagte militærleiren på Skar innerst i Maridalen til økologisk forsøksområde, og invitere miljø- og friluftsorganisasjoner, forskningsmiljøer og andre interesserte til idédugnad.

16) Vi vil følge opp forslaget om treningsapparater i byens parker.

17) De ansatte i helse- og omsorgsyrker bruker mye tid på å registrere og rapportere, noe som tar altfor mye tid bort fra det praktiske arbeidet. Ved å redusere rapporteringen kan vi derfor effektivisere driften.

18) Byen skal ha som mål å fase ut alle biler med forbrenningsmotor innen 2030. Herunder vil vi snarest innføre krav om at alle nye drosjer og kommunale biler skal være utslippsfrie, med unntak for utrykningskjøretøy.

19) Reserverte plasser til el-biler i parkeringshus og ved kjøpesentre.

20) Vi ønsker en helhetlig gjennomgang av de ensomme sin situasjon i Oslo, med påfølgende handlingsplan.

21) Det er svært viktig at eldre, handikappede eller syke skal ha muligheten til å bruke sine egne ressurser. Her finnes det et stort potensiale til å redusere behov for offentlig hjelp, samtidig som ensomheten reduseres og trivselen økes.

22) Vi ønsker en kommunal innkjøpspolitikk som er miljøvennlig og tar sosiale hensyn under sunne økonomiske forutsetninger. Ved innkjøp og anbud vil vi arbeide for å gi virksomheter med økologisk og sosial profil fortrinn.

23) Byrådet har vedtatt at ingen nye leiligheter i indre by skal være på under 40 m2, og at halvparten må være minst dobbelt så store. Vi vil fjerne disse kravene.

24) Vi vil overføre flest mulig av kommunens oppgaver til bydelene og øke bydelsutvalgenes innflytelse i for eksempel plan- og reguleringssaker, åpningstider for serveringssteder, skjenkesaker og lokalmiljøsaker.

25) Vi vil arbeide for flere parsellhager og kolonihager på ubrukte gressplener i drabantbyene.

26) Vårt mål er at Oslo innen 2015 skal samle inn 70 prosent av byens matavfall fra storkjøkken, restauranter og husholdninger. Det er uholdbart at Oslo eksporterer sitt matavfall til Sverige når det heller kunne vært anvendt til en lokal biogassproduksjon.

27) Vi vil arbeide for en statlig utredning av konsekvenser ved lovlig, kontrollert omsetning av cannabis, slik flere ledende rusforskere i Norge og internasjonalt nå tar til orde for.

28) Vi vil arbeide for et permanent Bondens marked i Østbanehallen, med fokus på lokalprodusert og økologisk mat.

29) Istedenfor å bruke milliarder på lokk over støyende veier, vil vi gi utbyggere mulighet til å bygge lavblokker direkte over de aktuelle veiene. For å veie opp for økte byggekostnader, kan kommunen og staten tilby svært rimelig tomteleie.

30) Bysykler skal være tilgjengelige innenfor hele Ring 3.

For smarte for skolen

Det er ikke bare svake elever som trenger tilpasset undervisning. Barn med uvanlig høy intelligens, kan få store problemer i møte med norsk skole.

«Var best i klassen i alle klassetrinn uten å anstrenge meg det minste. Alle ekstrabøker i mattematikk var som regel ferdigutregnet 14 dager etter skoleårets start.» Disse ordene står på websiden til Martin Ystenes, kjemiprofessor ved NTNU. Det er ikke seg selv han skriver om. Resten av livshistorien han fikk tilsendt, er alt annet enn fremgangsrik: «Fikk angst for klasseromsundervisning i videregående. Fikk aldri fullført noen utdannelse. Begynte å drikke jevnlig ved 16-årsalderen og har fortsatt inntil nylig. Har også misbrukt endel narkotika.»

Dette er ikke et uheldig særtilfelle. Professorens mailboks eksploderte av lignende historier da han sto fram som far til en begavet sønn. En foresatt skriver om sitt barn: «Han kunne alle planetene i solsystemet, og i hovedsak hva de besto av, ved 5 års alder. Han kunne addisjon, subtraksjon, multiplikasjon og dividering før fylte seks. Jeg har snarere forsøkt å moderere han, enn å «pushe» på. Han har en enorm naturfaglig interesse. Men hva kan så skolen tilby ham faglig? Null og nix. Det verste er at det virker som om gløden og lysten etter å lære etter hvert har blitt dalende.»

Martins egen sønn leste tre språk og regnet med firesifrede tall før han fylte seks. Martin tok opp «problemet» med skolen, og ble rådet til å flytte utenlands. I år 2000 fastslo OECD at den norske skolen gjør minst for evnerike barn. Holdningen er at de klarer seg uansett. Loven om spesialundervisning nevner ikke disse barna. Forarbeider til Opplæringsloven (Ot.prp nr. 46 1997/98) sier at elever som har forutsetninger for å lære raskere og mer enn gjennomsnittet, ikke har rett på spesialundervisning.

Vi trenger bare å reise til Danmark for å finne egne skoler for særskilt begavede, kalt Mentiqa. Skolehelsetjenesten kan sende barn dit, og det fins økonomiske støtteordninger. Å være uvanlig intelligent betyr ikke å ha rike foreldre. Å ha egne opplegg for de smarteste betyr ikke å skape en selvgod elite. Det handler om å gi barn utfordringer og tilhørighet, så de kan fungere på sitt beste som voksne. Mange av brevene til Martin handler om mobbing og elever som skjuler sine evner for å bli akseptert:

«Skjønte at jeg selv måtte klare å bevare min nysgjerrighet da jeg som 10-åring fikk beskjed om at lærerinnen ikke kunne lage noe videre opplegg for meg; skolen ble et oppbevaringssted der jeg ble mobbet, og spiste matpakka mi mens jeg leste bøker jeg hadde med meg fra diverse bibliotek», skriver en (eller ei) som har prøvd å ta selvmord. «Etterhvert lærte jeg meg til å late som om jeg brukte lang tid på å lese eller gjøre oppgaver», skriver en annen.

I 2009 skrev Tove Hagenes en masteroppgave om begavede barn. Hun oppsummerer at de (og foreldrene!) ofte stemples som avvikere. Iblant får barna en sykdomsdiagnose. De kan finne lite mening i kommunikasjon med jevnaldrende. Og får de bare standard undervisning, kan de begynne å tro at de er overmennesker – fordi de allerede kan det andre må strekke seg etter. Utfordringer på eget nivå og kontakt med likesinnede, kan gjøre selvbildet sunnere. Ikke minst kan barna unngå å miste lærelysten for all fremtid.

Ingen stempler en ung turgåer som en taper, selv om Norge har toppidrettsskoler for ungdomstrinnet. Ingen vil legge ned Barratt Due og tvinge alle musikalske barn til å gå i korps. I idrett og musikk er det lov å være suverén. Hvorfor er barn med høy generell intelligens så truende at vi fratar dem muligheten til å utvikle seg?

Da jeg ble forsøkt omvendt til anti-islamismen

I vinter skrev jeg en bloggpost med fakta om muslimer som strider imot vanlige fordommer. Jeg har sjelden brukt mer tid på research, og teksten ble også publisert i gatemagasinet =Oslo.

VGNettMagne fant det verdt å linke til innlegget under «Lesernes VG». Dermed endte det opp med 7837 klikk og 166 kommentarer. Hva jeg svarte Magne kan du se her (grøss):

Etter noen dager turte jeg ikke lenger å sjekke nye kommentarer. Jeg følte meg småparanoid og forhatt, og mistet all konsentrasjon på jobb. Jeg begynte nesten å tro at de fleste nordmenn er parat til å drepe muslimer, om ikke fysisk, så i hvert fall verbalt. Heldigvis kom jeg til meg selv igjen da folk sluttet å legge igjen sine foretrukne meninger.

De første kommentarene var greie nok. Til slutt skulle det vise seg at de fleste anstendige kommentarer kom fra muslimer selv. De tok ikke hevn over illsint, anti-islamsk propaganda. De skrev blant annet:

«No doubt om at det er islamske ekstremister som har plantet frøene til alle missforståelser og hat om Islam og Koranen som vi ser hverdag! Men be a seeker of truth not a seeker of ego strenght berfore u read the Koran:)»

«Jeg følger sharia lovene ved å ikke lyve, ikke stjele, stille opp for mennesker, være snill, være lojal, være takknemlig, en lojal medborger, krenker ikke andres religioner eller livsstil, respekterer alle, tar utdanning, følger landets lover og sånn som jeg ser det så følger meste parten av hele verden sharia lovene!»

«Jeg heter Mansoor Dar og er en Ahmadi muslim, Vi absolutt respekterer Norsk regler/lover. Vår menighets slag ord er “LOVE FOR ALL HATRED FOR NONE” Ellers takk igjen (GOD BLESS YOU ALL). Lenge leve Norge.»

«Før De fleste begynner å rakke ned på MUSLIMER, så husk mennesker er mennesker. Alle vi har egen vilje, hva en person gjør eller hvilke handlinger en liten gruppe gjør er opp til en selv. Det er ikke religionen som er skyld i noe av det, det er hvor mye en og hver har av vett i huet. Alle religioner, sekter og grupper har noen Quislinger.»

Så slapp mine ikke-muslimske lesere helvete løs.

VGs illustrasjon til dette innlegget.

Jeg fikk tallrike forslag til anti-islamsk litteratur jeg burde lese. Jeg fikk enorme mengder med linker til islamfiendtlige nettsteder, som ble blokkert av spamfilteret. Jeg fikk beskjed om at forskerne jeg nevnte ikke var forskere, men «forskere». Da jeg påpekte at halvparten av Europas muslimer aldri går i moskeen, fikk jeg høre at de fleste muslimer er hyperkriminelle og har annet å gjøre.

Kommentarene avslørte stor frykt hos skribentene. Jeg ble kalt «et naivt, ikke-muslimsk fjols» som lot meg lure av «djevelskapen islam». En som ikke klarte å kommentere på riktig innlegg, skrev et annet sted på bloggen min at jeg burde oppsøke psykiater for å finne ut hva som feilte meg. Da jeg spurte hvorfor kommentatorene stort sett skrev anonymt, var svaret at fullt navn kunne føre til personangrep(!)

Da det smalt i Oslo 22. juli, lurte jeg på om ABB hadde kommentert innlegget mitt. Enkelte menn skrev nemlig milelange, maniske kommentarer der bare grupper eksisterte, ikke individer. Det forundrer meg at folk kan bekjenne seg til høyresiden samtidig som de nekter å behandle mennesker som unike individer. Erna Solberg minner om at det langt ifra er høyrepolitikk å holde grupper ansvarlige for enkeltindividers handlinger, bare fordi de tilhører samme religion. Selv om jeg stemmer på et langt mindre og grønnere parti enn Høyre, vil jeg gjerne sitere fra bloggen hennes: «De antiislamistene som nå ber om å slippe å holdes ansvarlig for Anders Behring Breiviks handlinger, bør vise unge norske muslimer den samme respekten».

I mitt eget kommentarfelt kunne nordmenn fortelle meg at ingen sanne muslimer har ikke-muslimske venner. De advarte meg om naive politikere med AP i toppen, som styrte landet da Norge ble okkupert av Tyskland. Jeg fikk en nummerert liste med 93 «bevis» for muslimers udugelighet (uten en eneste kilde). Jeg fikk høre at det er på høy tid å sette hardt mot hardt.

Jeg fikk selvfølgelig også høre at jeg tilhørte ytterste venstrefløy (feil), at jeg aldri hadde satt mine ben i Oslo (jeg bor i Groruddalen), at jeg er schizofren (neppe, selv om jeg har et par utmerkede venner med diagnosen), og at jeg burde skamme meg. Mange ganger fikk jeg vite hvor mange hundre millioner islam skulle ha drept. Tallet varierte mye, men felles for anslagene var at de manglet kildehenvisninger.

Jeg tror ikke innvandring er problemfritt, selv om jeg tror det har hatt større fordeler enn ulemper for Norge. Når det oppstår et problem, er hat det dummeste vi kan møte det med. Det blir ikke mindre av noe når vi angriper det, selv om det kan virke slik i amerikanske actionfilmer. I virkeligheten har vi sett at angrep på muslimer bare gjør dem mer religiøse. Når noen angriper meg, får jeg selvsagt mindre lyst til å høre på dem enn jeg ellers ville hatt. Da ABB angrep AUF-ere, ble det ikke færre av dem. Tvert imot fikk AUF mange flere medlemmer.

For anti-islamister er «folk flest» de folkene som orker å diskutere med dem på nett. Og det er stort sett deres egne meningsfeller. Derfor kunne ABB tro at 70 prosent av europeiske menn og 30 prosent av europeiske kvinner støttet hans sak, som han sier når han intervjuer seg selv i manifestet.

Heldigvis orket noen (tål)modige nordmenn å ytre annet enn fiendtlighet i mitt kommentarfelt. En skrev:

«Selv har jeg jobbet med flyktninger og integrering i 10 år, og kjenner meg overhodet ikke igjen i den negative beskrivelsen av muslimer. (…) Det virker som om mange overhodet ikke er interessert i nyansene, kun svartmalingen.»

Les også Anders Giævers kommentar om da han prøvde å diskutere med Peder «Fjordman» Jensen på VG Nett, Gule m.fl. som oppfordrer flere enn de rabiate til å delta i kommentarfeltet og Lunth om ytringsfrihet vs. hets på nett.

Miljøteknologi for dummies

Leser du denne bloggposten, vil du kanskje forstå en miljørevolusjon.

Da jeg først møtte Per Espen Stoknes, var han mannen som snart skulle utgi en bok på Flux forlag, hvor jeg jobbet. En god stund senere kom boka «Penger & sjel», som du nå kan få til Kindle på engelsk. Underveis har Per Espen tatt en doktorgrad om økonomiske metaforer, blant fryktelig mye annet.

Da jeg traff Per Espen igjen på et møte i vinter, hadde han startet et par nye bedrifter. Min samboer Jarle holdt et innlegg på møtet, som handlet om økonomisk globalisering. Etterpå ble han headhuntet av sin til da ukjente tvillingsjel, Mr. Stoknes.

På skolen lærer vi at materie kommer i tre former: Flytende, fast stoff og gass. Det er ikke sant. Det fins mer eksotiske former, og en av dem er plasma. En måte å lage det på, er å varme opp gassens elektronbindinger. Det har Per Espen gjort så til de grader at BBC World kom på døra, rettere sagt på Frognerseteren. Sammen med norske og britiske partnere i firmaet GasPlas, lager han fremtidens vaskemaskin for karbon. Karbon vil vi ikke ha for mye av i lufta, fordi det lager CO2 når det møter oksygen.

Vi pleier å tenke på Norge som en oljenasjon, men de siste årene har vi tatt opp mer gass enn olje fra Nordsjøen. Gassen er karbon og hydrogen, som vi brenner og får energi. Vi får også en skadelig klimagass, og det vil GasPlas ha slutt på.

GasPlas-teknologi er en reaktor som kan sammenlignes med en veldig kraftig mikrobølgeovn. Mikrobølgene løser opp bindingene mellom hydrogen- og karbonatomer i gass. Gassen går over til plasma. Når den kjøles ned igjen, drysser karbonet ned som pulver, mens hydrogenet blir igjen som hydrogengass. Da blir Jorden glad, for hydrogen lager bare vann når det møter oksygen. Dessuten kan det brukes i brenselceller, som kan lage elektrisitet ved hjelp av hydrogen. Karbonpulveret kan også komme godt til nytte, blant annet som gjødsel i jordbruk og fargestoff i industri.

Flere har prøvd å lage slik teknologi før, men bare GasPlas har fått til en reaktor som er praktisk å bruke. «GasPlas løser et miljøproblem samtidig som det skapes muligheter til å tjene penger i alle ledd», forteller Jarle, som har jobbet med Per Espen siden mars. Han har lenge stått på lista til Miljøpartiet De Grønne, men mener denne teknologien vil blomstre uavhengig av politikere.

«Når den er ferdig utviklet, vil den være lett å bruke for gasselskaper. Du kan montere reaktorer på alle uttaksplasser for naturgass. Over natta kan gasselskaper tilby hydrogen fra sine uttak, i tillegg til at de kan tjene penger på karbonpulveret», sier han.

På slutten av dette året eller tidlig neste år får vi se en prøvereaktor her i landet. I mellomtiden kan du se Per Espen Stoknes og kollega Phil Risby i dette opptaket fra BBC World den 18.06.2011.

På jobb med Janet

«Thank you so much for your support, not just for me, but for my entire family.»

Slik avsluttet Janet sin første Norgeskonsert på 13 år. Kanskje har hun fått med seg at hun her til lands er verdens mest kjente lillesøster. I hjemlandet er hun Miss Janet, som overgikk broren en gang på 90-tallet. I glansperioden 1989-1998 hadde hun 18 topp-10 singler på rad på Billboard.

Sjelden har en superstjerne hatt en mer intim turné enn «Number Ones: Up Close and Personal». I Oslo valgte Janet Folketeatret, med plass til 1400 personer. Lokalet føltes mindre enn en stor kinosal. Da billettene ble lagt ut for salg satt jeg med atomklokke på nettet. Det må Billettservice også ha gjort, for de åpnet linjene nøyaktig klokka 9. Etter nesten ti minutter i kø fikk jeg to billetter til rad 18. Det var mer enn langt nok bak, men likevel kunne vi se alt som foregikk i ansiktet på Janet.

«Dette er egentlig en Spektrum-produksjon som er skviset inn på Folketeatret», sa arrangøren på Facebook. Det var vel litt overdrevet. Kulisser var det lite av, og Janet nøyde seg med ett eneste, praktisk arbeidsantrekk: Svart bukse og hvit singlet. Det kledde hun, og tankene gikk til 80-talls Janet som begrenset seg til to farger og snørte godt fast kontroversielle kroppsdeler. Også på håret var hun praktisk – kort og autentisk i fargen.

Siden alle kunne se alt som skjedde på scenen, ble storskjermen flittig brukt til annet enn å overføre konserten. Kanskje litt for flittig da showet åpnet med hele videoen til «Again». Dansere og musikere sto på scenen, men hvor var Janet? Skulle hun skyte seg selv med rakett gjennom gulvet slik som broren? Eller dukke opp fra en treetasjes bryllupskake som Madonna? Nei, Janet kom ruslende da videoen var slutt, som om hun skulle på kontoret.

Salen var allerede svett, siden Folketeatret manglet noen merkbar aircondition. Men Janet gjøv løs på en treningsøkt med flere hits i slengen. Hvis det var like varmt nede hos henne som oppe hos oss, fortjener hun terningkast seks bare for å ha holdt seg i live. Svetten hennes var godt synlig på 18. rad, men 45-åringen bar aldri preg av å være sliten. Hun slang halvparten så gamle gutter veggimellom og fortalte oss at keyboardisten var «my nephew-in-law Rex». Ellers fortalte hun svært lite, og alt virket innøvd. Vi savnet mer spontane og personlige ytringer, men Janet var på jobb, og gjorde ting hun kunne.

En stund virket publikum mer opptatt av å filme og fotografere enn av å følge med på konserten. Så begynte vaktene så vidt å håndheve fotoforbudet. Det var trangt mellom setene, så de kom aldri lenger enn til de ytterste radene. Snart fant noen ut at de kunne synge og ta bilder samtidig, og stemte i på «That’s The Way Love Goes». Janet fikk god respons når hun prøvde å få med seg publikum, men det var ingen ellevill stemning. Kanskje det var bedre på første rad, hvor folk hadde plass til å svinge seg.

Vi har sett Janet mer glamorøs, men det skyldes kanskje media og ikke Janet. Det er vanskelig å forestille seg at hun drikker en dråpe champagne på denne turneen. Hun vokste opp i familiens mer velstående fase, men beskriver overraskende normale utfordringer i selvbiografien «True You». Forskjellen mellom den unge Janet og mitt persongalleri i Inniverset, er at hun jobbet mye hardere. Ikke rart hun synger oss ørene fulle om Dicipline og Control.

I 2007 ble hun listet i Guinness Rekordbok som tidenes mest ettersøkte på internett. Her bidro nok garderobefeilen hun oppplevde tre år tidligere, som havnet både i ordboka og i rettssalen. Men Janet ble stjerne lenge før klærne sviktet. Hun ble brødrenes konsertmaskot som femåring, og fjernsynsskuespiller seks år senere. Billboard rangerer henne som tidenes sjuende største artist (2009), et hakk foran(!) Michael Jackson. I Norge har hun aldri nådd helt til topps, men «alle» husker henne helt fra 80-tallet. Var kassettene piratkopiert?

Konserten hadde mange korte pauser, med videosnutter av Janets meritter på TV og film. Vi fikk også se noen svært gode dansenumre fra den medbrakte gjengen. Iblant kom en helt vanlig kar med en kjempemopp og sopte gulvet, slik man gjør på arbeidsplasser. Støynivået var også tilpasset arbeidsmiljøloven, og takk for det. Lyden av Janet var omtrent som på plate, med få forsøk på fornyelse. Men hva skal vi med det, når alternativene sikkert er godt utprøvd og forkastet før de ble spilt inn. Da Janet la seg en oktav høyere på «If», savnet vi den dype stemmen fra albumet. Noen sanger var forkortet, som «Scream», hvor hun sang duett med sin døde bror på storskjerm. Disse gled over i andre sanger, og hver gang vi trodde hun var tom for hits, sang hun tre til. Den eneste vi savnet var «Black Cat», hennes første og høyeste plassering på VG-lista.

Ellevilt ble det først på siste nummer, «Together Again», hvor storskjermen kom til sin rett. Sangen ble opprinnelig skrevet til AIDS-ofre, og handler om å møtes igjen i Himmelen. Den småtragiske gladsangen passet perfekt til barndomsbildene av Janet og Michael på skjermen. På forhånd husket Janet å nevne at det var 13 år siden sist hun var i Norge, og at vi alltid hadde vært snille mot henne. Mer skulle ikke til for å starte en lystreise gjennom det hinsidige. Eller som det heter i sangen:

Allways been a true angel to me
Now above
I can’t wait for you to wrap your wings around me baby

REKORDFAKTA OM JANET JACKSON

*Hadde årets mest solgte album i hjemlandet i 1990.
*Hadde tidenes mest suksessrike debutturné samme år.
*Inngikk tidenes største platekontrakt i 1991 med Virgin, før Michael slo henne noen dager senere med Sony. Da Janet fornyet kontrakten i 1996, ble hun igjen datidens best betalte plateartist.
*Spilte inn tidenes dyreste musikkvideo sammen med sin bror i 1995.
*Singelen Together Again lå 46 uker på Billboard i 1997/98 (rekord, ja).
*Singelen All For You ble spilt på rekordmange radiostasjoner i sin første uke i 2001.

Ti myter om narkotika

Få fenomener er mer myteomspunnet enn narkotika. Her tar jeg knekken på noen vanlige oppfatninger.

Myte #1: Narkotika er en egen kjemisk gruppe av stoffer
Merkelappen ’narkotika’ har lite med kjemi å gjøre. Det er en juridisk betegnelse som betyr stoffer oppført på narkotikalisten. Den alminnelige narkotikakonvensjon av 1961 ga opphav til ulike lister og forskrifter, som stadig revideres. I Norge fastsettes listen av Statens legemiddelverk. Ulike land kan regulere de samme stoffene ulikt. I Norge er khat ulovlig, i England selges det som en grønnsak på torvet. I Nederland selges små mengder cannabis (hasj og marihuana) i spesielle cafeer til personer over 18 år. I USA sitter 750 000 fengslet bare for besittelse av stoffet.

I Nederland får du hasj med 18-årsgrense på café. I Oslo får du det gatelangs.

På den norske narkotikalisten står 264 stoffer. Noen kommer rett fra naturen, andre må lages i laboratorium. Stoffene har vidt forskjellig virkning. Ordet ’narkotika’ kommer av narkose (søvn), men mange stoffer på listen er oppkvikkende.

Myte #2: Lovlige medisiner er ikke narkotika
En rekke stoffer som brukes i legemidler står på narkotikalisten, under «Forskrift om narkotika m.v.» i loven. I kjente legemidler fins narkotiske stoffer som kodein (Paralgin forte), morfin (Dolcontin), diazepam (Valium) og oksazepam (Sobril). Selv hostesaft kan inneholde kodein og etylmorfin. Reseptbelagte medisiner deles inn i A, B og C-preparater, etter hvor vanedannende de er. Ulike preparater krever ulike former for kontroll. Stoffer på narkotikalisten kan generelt bare innføres eller utføres av Norsk Medisinaldepot, eller andre med tillatelse fra Statens legemiddelverk. Statens helsetilsyn kan gi tillatelse til bruk. I 1895 var det annerledes. Da ble diacetylmorfin lansert som en reseptfri medisin mot hoste og morfinavhengighet – bedre kjent som merkevaren Heroin.

Noen medisiner som inneholder stoffer fra narkotikalisten.

Myte #3: Narkotikabruk = narkomani
Alle vet at alkoholbruk ikke automatisk gir alkoholisme. Men bruk av narkotika forbindes gjerne med sykelig avhengighet. I virkeligheten reagerer folk ulikt. Generelt gir morfinstoffer, som heroin, fysisk avhengighet. Det vil si smertefull abstinens ved avvenning. Sentralstimulerende stoffer, som kokain, gir intens rus og kan lett gi psykisk avhengighet. Alle rusmidler påvirker hjernens belønningssystem. Avvenning gir nedstemte følelser, inntil hjernen selv begynner å regulere humøret igjen. Men hjerner er ulike. Noen mennesker produserer mindre «lykkestoff» enn andre, og kan ty til rus for å kompensere. For øvrig er det kompliserte årsaker til avhengighet. I 2007 viste en SIRUS-rapport at 4 av 10 Blindern-studenter hadde prøvd hasj. Hvis alle disse ble avhengige, ville det sett mørkt ut for landets fremtid. Men selv om avhengighet er individuelt, kan alle få skadelige bivirkninger av rusmiddelbruk. Ikke minst av gatedop, som kan inneholde mye annet enn det utgir seg for.

Myte #4: Hasj ble først populært under hippietiden på 1960-tallet
Hasj og marihuana kommer fra cannabisplanten, og kalles formelt cannabis. Ifølge Store Norske Leksikon ble cannabis omtalt som rusmiddel allerede 2700 år før Kristus – i en kinesisk urtebok. I antikkens Hellas skrev Homer og Herodot om bruk av cannabis som gave, og bruk i gravferdsseremonier. Islams suffister tok det ibruk rundt år 1000, og snart var det utbredt i hele det muslimske kulturområdet. Senere tok britene avgift på omsetningen i sine kolonier. På 1800-tallet blomstret bruken opp blant forfattere i Paris, og rundt 1900 i gryende jazzmiljøer i New Orleans. Fram til midten av forrige århundre, var cannabis lovlig de fleste steder i verden. Noen mener at amerikanske myndigheter innførte harde straffer fordi stoffet ble brukt av politiske opprørere – deriblant de såkalte hippiene. Krigen mot narkotika ga cannabis mye blest, men det var slett ikke noe nytt rusmiddel. Likevel ga nok blesten økt bruk i Norge. En undersøkelse gjort av Visendi for Dagsavisen i 2003, viste at 3 av 10 nordmenn har brukt hasj. Flere i femtiårene enn i tenårene svarte bekreftende.

Myte #5: Bruk av ecstasy ble vanlig i ungdomsmiljøer på 90-tallet
Det stemmer at ecstasy dukket opp i enkelte ungdomsmiljøer på midten av 90-tallet. Men da tiåret var slutt, hadde bare 2,3 prosent av norsk ungdom i alderen 15-20 prøvd stoffet. Aftenposten var kanskje ikke helt våkne da de 12. mars 2001 trykket overskriften «Ecstasy er iferd med å bli vanligere enn alkohol». På det tidspunkt var bruken av ecstasy på vei ned, både i Oslo og resten av landet. Samtidig drakk 83 prosent av ungdommene alkohol.

Myte #6: Drap begås oftere av personer i narkorus enn av edru personer
Omfattende undersøkelser av ruspåvirkning ved kriminalitet gjøres sjelden. Men på 90-tallet ble en slik undersøkelse gjort av Kåre Bødal og hans medarbeidere. Blant en stor gruppe drapsmenn, var 3 prosent påvirket kun av narkotika. 13 prosent var påvirket av både alkohol og narkotika, og over halvparten var kun påvirket av alkohol. 20 prosent av de som drepte var edru. Også her må vi ta avisoverskrifter med en klype salt. Da Dagbladet skrev «Drepte i hasjrus», hadde drapsmannen på Ammerud i Oslo også drukket ti halvlitere med øl…

Myte #7: De fleste overdosedødsfall i Norge skjer i Oslo
I 2009 hadde Oslo 66 registrerte dødsfall ved overdose, mens resten av landet hadde 219. Det betyr at 23 prosent av dødsfallene skjedde i Oslo. På 90-tallet var hovedstadens andel høyere. I 1996 hadde Oslo 42 prosent av alle dødsfall ved overdose. Verre er det med Østfold, som i perioden 1996-2009 økte sin andel fra 3 til 14 prosent. Det viser tall fra Statistisk sentralbyrå.

Myte #8: Dødsfall som følge av overdose skjer oftest på gata
I likhet med andre ulykker, skjer også de fleste overdosedødsfall i hjemmet. Tidligere i år publiserte SERAF en rapport om overdoser i Oslo i 2006-08. 67 prosent av de døde ble funnet i en privat bolig, enten sin egen eller andres. 20 prosent ble funnet i en offentlig bygning, institusjon eller lignende. Bare 13 prosent ble funnet på åpen gate, offentlig toalett eller i parkeringshus.

Myte #9: Metadon er ufarlig
Metadon gis som medisin til heroinavhengige. Det demper abstinenser og gir nesten ingen rusvirkning, så sant dosen er riktig. Det er dokumentert at metadonbehandling gir mindre dødelighet blant heroinavhengige. Men det betyr ikke at stoffet er ufarlig. Det står på narkotikalisten, og var hovedårsak til 10 prosent av Oslos overdosedødsfall i 2006-08. Det var langt flere enn morfin (5 prosent), metamfetamin (2 prosent), amfetamin (1 prosent) og kokain (under 1 prosent). Likevel var heroin den store synderen, og hovedårsak til 66 prosent av dødsfallene. De øvrige skyldtes overdosering med ulike legemidler. I snitt hadde de døde mellom 3 og 4 ulike medikamenter i kroppen.

Slik så heroin ut da det ble solgt på apotek. Det du får på gata er en ganske annen mikstur.

Myte #10: Vekten avgjør hvor mye heroin en gatedose inneholder
Stoff som selges på gata, kan inneholde mye annet enn narkotika. Doser som ser jevnstore ut, eller veier like mye, kan ha helt ulike mengder virkestoff. Dealere sper ut heroin med alt fra bakepulver til stryknin (rottegift), for å tjene mer penger. Allerede 8. april 1977 meldte VG at en mann var tatt med falsk heroin på Fornebu. Blandingen besto av «30 prosent koffein, et større kvantum karbonater, mellom 5 og 10 gram morfinbase og et uidentifisert barbiturat». To måneder senere skrev VG om en kvinne som døde av et skudd med 20 prosent heroin og 80 prosent rottegift m.m. Rusekspert Hans Olav Fekjær skriver i boken Alkohol og narkotika at det er funnet alt fra 2 til 95 prosent ren heroin i beslaglagte partier i Norge. Omtrent samme avvik er funnet for amfetamin.

Ordet fanger

I 1960 begynte en redaktør å bruke begrepet ’Groruddalen’. Det skulle han kanskje ikke ha gjort.

Et sted mellom Furuset og Høybråten.

Rusavhengige er forskjellige. Det vet alle som kjenner mer enn én. Som kjent må man snakke med disse for å kjøpe et blad. Kanskje burde flere som skjæres over én kam selge lesestoff. Groruddøler kunne selge Akers Avis Groruddalen. De kunne få hver sin salgsplass i bydeler utenfor dalen. Slik kunne resten av byen sett at også disse er svært forskjellige. Alle 132 000.

Navnet Groruddalen ble oppfunnet i 1960 av Hjalmar Kielland, redaktør i daværende Akers avis. I 1960 manglet Oslo en bydelsordning. Først i 1973 kom de administrative bydelene. Da tok man hardt i, og laget hele 40 stykker. Hvor var Groruddalen? Den må ha gjemt seg i bydelene 21–32. De rommer i hvert fall 29 stedsnavn jeg gjenkjenner fra dalen. Den gang må det ha vært slitsomt å fortelle noen hvor Groruddalen lå.

I 1988 ble det enklere. Da fikk vi 25 bydeler. Bare 6 hadde stedsnavn fra kretsen til Akers Avis Groruddalen. Samtidig ble Søndre Nordstrand en bydel. Nå ble det lettere å snakke om hvor det bodde skumle folk fra fremmede land, eller fine folk med SUV og svømmebasseng. Man trengte ikke å ramse opp en haug med personer, ikke en gang en haug med nabolag.

I 1989 brukte Aftenposten ordet ’minoritetsbakgrunn’ for første gang. Et begrep så upresist at det rommer alle barn der en av foreldrene har et annet morsmål enn skandinavisk. Da jeg jobbet i skolefritidsordningen og senere med leksehjelp, møtte jeg barn som snakket tre språk flytende. I media er de samme barna ressurssvake minoriteter.

Presisering har aldri vært særlig gøy. Det krever en del av hjernen, og tar opp plass i avisen. I 2004 fikk Oslo 15 bydeler. De som ville forklare Groruddalen, slapp nå unna med fire navn: Alna, Bjerke, Grorud og Stovner. Aviser kunne peke ut dalen uten å kjede leserne og kaste bort papir. Fra 2004 til 2005 økte bruken av begrepet Groruddalen med 48 prosent i Aftenpostens papiravis. Det viser Retriever mediearkiv.

I det vi elsker å kalle Groruddalen, bor folk i høyblokk, lavblokk, rekkehus og villa. Barna går på 40 ulike grunnskoler. På Gran skole i Gransdalen har 95 prosent merkelappen minoritetsbakgrunn. På Stasjonsfjellet skole på Høybråten er det bare 15 prosent. Mellom skolene er det gress og gangveier. Det ser jeg fra alle vinduene mine.

Paret jeg kjøpte leiligheten av i fjor, flyttet lenger inn i veien. De ville ikke flytte lenger, selv om en av dem var en helnorsk småbarnsfar med god økonomi. Selv flyttet jeg fra bydel Frogner til Alna, og merket bare fordeler. Nå kan jeg ta et raskt og fredelig tog til jobb. Jeg slipper å se en eneste bil på vei til nyoppussede Haugenstua stasjon. Jeg kan handle i rimelige butikker. Terrassen min er 20 kvadratmeter, og jeg har lov å grille der.

I vår la politiet fram tall som viste 60 prosent reduksjon i kriminalitet på Furuset de siste ti årene. Antall voldssaker var redusert med 76 prosent. «Vi ser at kriminalstatistikken i hele Groruddalen er på vei nedover,» sa politiførstebetjent Roy Cato Einarsen. Han snakket for døve ører. Folk er altfor glad i sine egne fordommer om Groruddalen til å bry seg om fakta.

Når noen har gjort noe dumt vest for Akerselva, skjedde det i affekt. Når noen har gjort noe dumt nordøst for Helsfyr, skjedde det i Groruddalen. Før gjorde folk noe dumt fordi de var narkomane. I 2005 kom gatemagasinet =Oslo. Fra 2005 til 2010 sank Aftenpostens bruk av merkelappen ’narkoman’ med 61 prosent.

Noen av de ’narkomane’ har begått alvorlige forbrytelser. Noen har reddet folks liv. Noen har gjort begge deler. Akkurat som folk i enhver bydel.

Slik blir du (kanskje) en bedre student

Det er eksamenstid, og det skrives om superstudenter. I Karibua er vi såpass late at vi henvender oss til nærmeste student, vår egen samboer Jarle. Tilfeldigvis er dette en ganske super student, som gjerne avslører sine tips & triks.

STUDIUM 1: EX. PHIL.

— Tidligere har du tatt Ex. Phil. på under en uke, uten å gå på forelesninger. Hvordan gikk du fram for å lære stoffet og få en brukbar karakter?
— I dette faget var det ganske tradisjonell pugging. Jeg leste pensum så fort at jeg virkelig måtte konsentrere meg for å få det med meg. Mye handler om konsentrasjon. Noen konsentrerer seg bedre med markeringstusj, andre kan bruke en finger til å styre øynene nedover siden. Da vil de fleste kunne lese ganske mye fortere, og dessuten følge bedre med. Selv kjøpte jeg en lydbok som oppsummerte stoffet: «Ex Phil med lydens hastighet». Den kan anbefales.

— Hva slags studenter har nytte av forelesninger og seminargrupper?
— Om du ikke går på forelesninger, går du i verste fall glipp av en interessant foredragsholder. Akkurat det var jeg ikke redd for på Ex. Phil. Seminargrupper kan være nyttige for de som mangler erfaring med å lese denne typen stoff. Da kan de diskutere med andre. Jeg prioriterte å gjøre andre ting. Det er vanskelig å finne seminargrupper med folk som jobber slik som meg. Jeg klarer ikke å lese bare ett kapittel om gangen, jeg må lese hele boka. Da blir det mer interessant. Skal jeg først gjøre noe, vil jeg gjøre det grundig. Men grundighet er slett ikke det samme som tidsbruk. Det handler om intensitet, og kvaliteten på det du gjør. Jeg har også opplevd å sitte og lese uten å følge med. Det tror jeg mange bruker store deler av semesteret på. De tenker at de må bruke masse tid på å lese, men du består ikke eksamen bare fordi du har lest. Kvalitet er viktigere enn kvantitet!

STUDIUM 2: SPRÅKFAG

— Hvordan lærer du et fremmed språk?
— Jeg har en teknikk som virker mye bedre enn å pugge ordene hver for seg. Først oversetter jeg teksten til norsk. Så lytter jeg til teksten på fremmedspråket, mens jeg leser teksten på norsk. Da forstår jeg alt jeg hører, og jeg lærer ord i sin naturlige sammenheng, med riktig uttale og grammatikk. Det er mye bedre enn å sitte med en liste av ord som ikke gir mening. Med denne teknikken fikk jeg toppscore på alle gloseprøvene uten å pugge til en eneste. Jeg studerte språk i Göteborg. Der hadde de tillit til studentene, uten at det var tvungent oppmøte. I språkfag er det selvsagt en fordel å møte i seminargrupper, hvor du får trening i å snakke språket. Det svenske studieopplegget passet meg bedre enn det norske, fordi semesteret var delt i to. Jeg kunne ta eksamen etter to måneder.

STUDIUM 3: REALFAG

— Er det en stor overgang fra å studere språk og samfunnsfag til realfag?
— Jeg tok et emne i astronomi på Blindern, et fag jeg aldri hadde vært borti før. Det var en ny måte å tenke på. I realfag prøver teoriene å samsvare med hverandre, i samfunnsfag prøver de å konkurrere med hverandre. I realfag henger teoriene sammen med målbare størrelser, med få unntak. Du må forstå teoriene for å klare eksamen. Det hjelper ikke å være kvass i pennen eller god til å prate. Når du har forstått hvordan Einstein tenkte, skal du ikke drøfte teorien i det uendelige opp mot andres teorier. Din oppgave er å utvide forståelsen, og se hvor teorien ikke strekker til. I astronomien er det visse systemer som går igjen. For eksempel hvordan hydrogen og helium er blitt til tyngre stoffer. Jeg laget meg en mental modell av slike underliggende mønstre. Jeg prøvde flere studieteknikker, og fant den aller beste noen få dager før eksamen. Det var å lese gamle eksamensoppgaver med fasit, og se om jeg forsto fasiten. Jeg pugget den ikke, men tenkte: Kan jeg følge dette resonnementet? Når det står at jorda har en ganske ung overflate på grunn av platetektonikk, forstår jeg hvorfor platetektonikk gjør at jorda har en ung overflate? Til sammen studerte jeg cirka én uke på heltid i dette emnet, som var 10 studiepoeng. Jeg deltok på 1 av 22 forelesninger og eksamen gikk veldig bra.

STUDIUM 3: SAMFUNNSFAG

— Du har tatt to emner i samfunnsfag. Hadde du en egen studieteknikk her?
— Det første var «Livssyn og religion i Noreg». Der deltok jeg på obligatoriske seminargrupper. Det lærte meg noe om hva slags nivå som var forventet. Jeg tenkte lite på studieteknikk den gangen, så jeg jobbet bare jevnt. Jeg brukte mer tid enn jeg gjør nå. Men siden det var hjemmeeksamen, var det ikke noe stress. Ved hjemmeeksamen anbefaler jeg å skaffe seg oversikt over pensum tidlig. Når du vet hvor ting står, klarer du å sette sammen en oppgave.

På lavere nivå handler samfunnsfag mest om å sosialiseres inn i faget. Du skal lære deg terminologien og fagets måte å se verden på. Det er mange teorier som ikke henger sammen med hverandre. En eksamensoppgave kan lyde: «Drøft hvordan person X sin teori står i forhold til Y sin teori i lys av Z sin teori.» De siste par tiårene har samfunnsfagene vært dominert av konstruktivisme og dekonstruktivisme, noe som gjør dem enda mindre avhengige av målbare størrelser. I realfag er det også ulike teorier, men de pleier å avløse hverandre, istedenfor å få evig liv som ett av mange standpunkter.

Nå tar jeg et emne i psykologi, som er litt spesielt i forhold til andre samfunnsfag. Psykologien prøver å være naturvitenskap. Forskerne sperrer folk inne i et mørkt rom og ser på effekten av ting de gjør. Det er morsomt med slike eksperimenter under kontrollerte laboratorieforhold, men sier de noe om menneskets handlinger i den virkelige verden? En annen del av psykologien er hjerneforskning. Når psykologer kommer fram til noe presist der, er det ikke lenger psykologi. Det er nevrologi, en form for biologi. Det fins ingen blodprøver eller definitive tester som kan påvise en psykiatrisk diagnose. Det medfører et tullete diagnosesystem, som medisinere mer enn psykologer har funnet på. Psykologien burde innse at den hører inn under en samfunnsvitenskapelig tenkemåte. Det er ingen verdifri og presis vitenskap.

I psykologien har jeg funnet gamle eksamensoppgaver og jobbet meg gjennom dem. Ut fra disse, har jeg laget masse tankekart med et program jeg liker veldig godt: XMind. Gratisversjonen er veldig bra. Som student trenger du ikke de funksjonene du må betale for. I slike tankekart kan jeg notere mye raskere og mer oversiktlig enn om jeg bare skulle skrevet notater. Jeg får oversikt over de ulike konseptene og deres forhold til hverandre. Det handler om å trekke ut det viktige, og ikke fortape seg i detaljer. Når jeg har laget tankekart, leser jeg stoffet på nytt, og kan hekte alt på de ulike knaggene i kartet. Når jeg husker hvordan tankekartene ser ut, blir det lettere å huske ting på eksamen. I dette emnet har jeg ikke gått på forelesninger, og det er enda to uker til eksamen. Innen den tid vil jeg ha studert 2-3 uker på heltid. Emnet er på 20 studiepoeng.

Nå som vi har oppsummert noen studieteknikker, skal vi se på andre utfordringer ved studentlivet.

UTFORDRING 1: HVA SKAL JEG STUDERE?

— Du har selv hatt problemer med å velge. Er det egentlig et problem?
— Nei, for det du kan lære av studier handler ikke bare om fag. Du lærer også mye om deg selv. Jeg begynte på lærerskolen, og fikk mye ut av det fordi jeg lærte hva jeg ikke skulle gjøre. Jeg begynte på musikkhøyskolen, og lærte at musikk er utrolig artig og at jeg har talent. Men studiet er for oppslukende for meg. Det er mye annet jeg vil gjøre enn å satse alt på en karriere som konsertmusiker. Hvis du ikke vet hva du vil, prøv ulike ting. Legg merke til hva du liker. Men prøv skikkelig før du gir opp. Ikke avvis noe bare fordi du føler deg dum. Jobb deg gjennom følelsen. Jeg har bakgrunn fra politikk, som handler om alt som er galt med samfunnet. Jeg var veldig kritisk til universitetet og så videre. Man kan selvsagt velge å fokusere på alt som er dumt, og finne masse. Men jeg får mer ut av å fokusere på mulighetene. Det at vi har gratis utdanning i Norge gir en stor mulighet til å prøve ulike ting. Også andre ting enn det folk rundt deg forventer. I USA (f. eks.) er studentene mer avhengige av foreldre, som gjerne har spart opp penger og har en viss makt over barnas studievalg.

UTFORDRING 2: JEG LIKER BARE «UNYTTIGE» FAG, SKAL JEG TA DEM?

— Ikke alle vil studere hvordan de skal flytte penger mest mulig effektivt for å berike seg selv i en voksende finanssektor. Noen er mer opptatt av reell vekst, som kan utvikle dem selv og samfunnet. Er det lurt å studere noe arbeidsgivere skjønner mye dårligere enn et år på BI? Eller noe som altfor mange andre studerer, uten ditto jobbmuligheter?
— Utnytt muligheten til å studere noe som interesserer deg. Du havner neppe på gata uansett. Senere kan du vurdere om du trenger å ta noe annet i tillegg. Det du er glad i, vil du gjøre bedre enn det du ikke er glad i. Dessuten får mange jobb gjennom kjennskap og vennskap. En mastergrad er et rituale som gjør deg fortjent til en del jobber i det offentlige, uten at de har noe med faget å gjøre. Derfor finner du mange med master i litteraturvitenskap bak en skranke, hvor de behandler søknader. Jeg har god erfaring med å jobbe frivillig på felter som interesserer meg. Det har også gitt meg betalte jobber senere.

UTFORDRING 3: SKAL JEG JOBBE VED SIDEN AV STUDIENE?

— Hva slags erfaring har du med å kombinere jobb og studier?
— Jeg har hatt veldig interessante jobber, som ikke har noe med min studiebakgrunn å gjøre. Å kombinere jobb med studier er en treningssak. Jeg takler det bedre nå enn før. Nå er jeg assistent for Per Espen Stoknes, som har startet bedriften Gasplas. Der lærer jeg om en teknologi for å utnytte gass uten CO2-utslipp. Det har gjort meg mer interessert i realfag. Jeg ser at det fins kule jobber på det feltet.

Selv har jeg oftest studert fag uten obligatorisk oppmøte. Hvis utviklingen med tvungen undervisning fortsetter, blir det vanskeligere for de som lærer på andre måter enn å sitte og sløve i et klasserom. Men det verste er tvang basert på mistillit til studentene. Du må jo selv kunne vurdere hvordan du best skal bruke tiden. Det er en viktig egenskap også i arbeidslivet. En god foreleser vil trekke folk uansett, men hvorfor skal man tvinges til å høre på en dårlig? Det er bra at studenter lærer seg å jobbe, og ikke bare lever på staten. Universitetet kunne bidratt med å finne relevante deltisjobber. De kunne anbefalt sine dyktigste studenter, eller de mest aktive og interesserte, til bedrifter.

Og så slapper vi av med Chopin & co. Forskere har lenge sagt at du blir smartere av å spille et instrument.

Moral mot sin hensikt

Blir vi bedre mennesker av å føle oss syndige? Eller blir det bare lettere å være den elendigheten vi tror vi er?

Illustrasjon: Ane Charlotte Ohren

Mange foreldre som døper barna er ikke spesielt kristne. De døper barna fordi det er normalt. For dem ligger kanskje ikke synden i det ukristelige, men i det unormale. Hva tenker de når presten sier at barnet er født med menneskeslektens synd og skyld? Prøver de å lukke ørene, eller tolker de det på sin måte? Tenker de at barnet må bli normalt for å bli skyldfritt?

Man må slett ikke være religiøs for å føle seg syndig. Eks-alkoholiker Jon Schau måtte dø før han sluttet å tro at det var noe galt med ham. Mens han lå i koma ble han erklært død to ganger. Ikke bare på sykehuset, men også på telefon til familien. Selv følte han seg mer levende enn noensinne. Nær døden-opplevelsen lærte ham at han var lys. Det handlet ikke lenger om å leve rett eller galt, normalt eller unormalt. Poenget var å kjenne etter hvem han virkelig var – og være det.

Plutselig følte han seg alt annet enn syndig. Da han våknet, trengte han ikke lenger å flykte fra seg selv ved å drikke. Han ble travelt opptatt med å utfolde lyset. De som møter Jon i dag, slipper å bli påført dårlig samvittighet. Jon gir blaffen i hvem du burde være, men er svært interessert i hvem du er. Vil du vite hvordan det føles, kan du lese Jons Bok og den splitter nye Jons Bok 2.

Har man lenge hørt at man er «narkoman», og lite annet, blir det vanskelig å forandre seg. Klarer vi å se lyset i mennesker, kan det bli deres selvfølelse. Det er mye lettere å være det man tror man er, enn å prøve å være moralsk. I dag har mange skjønt at vi ikke løser rusproblemer ved å moralisere over ofrene. Visdommen kan med fordel overføres til andre grupper mennesker.

Vil du at noen skal se virkeligheten fra ditt synspunkt, er det dummeste du kan gjøre å angripe dem. Ingen vil ligne de som motarbeider dem. Det betyr ikke at vi må akseptere alle handlinger. Men vi må vise at vi aksepterer mennesker, og ser noe mer i dem enn handlingene vi misliker. Uansett hvor destruktive folk er, blir vi klokere av å bli kjent med dem enn av å moralisere over dem.  

Jesus visste at han var god. Merkelig nok begynte folk som dyrket ham å tro at de var onde. Snart ble det umoralsk å tro at man var god – for god, det var Jesus, og syndige, det var resten av oss. Jeg vil kalle det en misforståelse. Hvis noe er synd, må det være at vi mistror vårt indre lys, og tror vi er mørke. Da vil vi handle deretter. Og de som tror at de selv er mørke, har vondt for å tillate andre å lyse. Jantelovens far, forfatter Aksel Sandemose, beskrev det godt: «Jantemannen prøver å overbevise de andre at han er så stor som han i virkeligheten er. Selv tror han det ikke».

Brente barn med blokkfløyte

For mange barn er mobbing så vanlig at et trygt miljø ville vært et mirakel. Hvor lenge må vi vente før psykologi blir et fag i grunnskolen?

Illustrasjon: Ane Charlotte Ohren

I fjor skrev VG om «dødens bygård», en kommunal gård på Torshov med tre drap på fire år. Den skumle metaforen overskygger at bare fire personer begikk drap i hele Oslo i fjor. Den gang jeg kjente byen best gjennom media, virket den som en blodig slagmark. Nå har jeg bodd her i 13 år, og gått på «farlige» steder til «farlige» tidspunkter mange ganger. Likevel har jeg aldri sett en voldshandling. Derimot så jeg vold nesten hver dag på barneskolen – og der fantes det verken muslimer, narkomane eller mordermarihøner.

En tidligere elev ved naboskolen utga boka «På barndommens solbrente enger», om mobbeofferet som la seg på jernbanelinjen. Dødens tog oppfylte guttens høyeste ønske. Da det skjedde i virkeligheten, ble det dysset ned i lokalmiljøet. Også boka fikk altfor lite oppmerksomhet. Det skulle gå 12 år før lyset gikk opp for VG. I vinter ble sensasjonsstoff om sjeldne voldsfenomener byttet ut med stort fokus på mobbing.

En artikkel handlet om mobbeofferet som ble innlagt på sykehus. På lærerens oppfordring sendte klassen tegninger. En tegning viste en gravstøtte med offerets navn. Vi kunne også lese om mobbeofferet som fikk samme diagnose som torturofre, og ble varig ufør. Å si fra om mobbing er vanskelig uten en sterk selvfølelse. Det er som å annonsere i mikrofon hvor upopulær man er. Når bare de andre barna vet at du mobbes, kan du føle deg litt kulere blant de voksne som ikke vet det.

Barn mobber for å sikre egen popularitet, og for å skyve negativ oppmerksomhet vekk fra seg selv. Jeg husker godt to tilfeller hvor jeg var med. En stor gjeng gikk løs på en enkelt person med pornografiske og andre skjellsord, dels i koder som voksne ikke forsto. Det skjedde ofte, men det varierte hvem som deltok. Jeg både håpet og trodde at mobbingen ikke var skadelig – utover det øyeblikket den tydelig plaget ofrene. Ingen prøvde å undervise meg og mine medelever i elementær psykologi. Blokkfløyte var tydeligvis viktigere.

Voksne har snodige ideer om å beskytte barn. Vi setter 18-årsgrense på filmer med penere språk og oppførsel enn det som er hverdagen i grunnskolen. Vi setter sykkelhjelm på barnehoder som aldri har møtt en bøllete sykkel. Så sender vi dem av gårde til overgripere – hver dag i årevis. Vi kaller dem ikke overgripere, selv om voksne ville fått fengselsstraff for de samme handlingene.

Hva kan vi voksne gjøre for å avsette oss selv som mobbernes beste forbilder? Vi kan vise at det er viktigere å være konstruktiv enn å være populær. Vi kan anerkjenne folk når de sier og gjør noe oppbyggelig – om så ingen andre gjør det. Vi kan la være å anerkjenne folk når de rakker ned på noen – selv om andre gjør det. Vi kan slutte å basere vårt selvbilde på «feilene» ved folk som er annerledes. Dette er enklere for voksne enn for barn, siden vi oftere kan velge hvem vi vil omgås. Vi tvinges ikke til å gå i en klasse hvor vi får bank for å støtte de utstøtte, i et skolesystem som tar lite hensyn til at folk er forskjellige.

Hvis VG mener alvor med sin anti-mobbekampanje, må de gi mer oppmerksomhet til konstruktive utspill. I dag vet både politikere og andre pr-avhengige at det er lettest å bli omtalt for personangrep. Det bidrar til en mobbekultur som vi ikke vil ha i skolegården, men som vi betaler for å ha i fanget. Hvis politikere mener alvor med sine anti-mobbekampanjer, må de gi oss et skolesystem som er tilpasset flere typer barn enn de gjennomsnittlige.

Hjelp Japans svar på =Oslo

I dag fikk jeg en mail fra Miku Sano, som er daglig leder ved The Big Issue Japans kontor i Tokyo. Han forteller om situasjonen for de hjemløse og deres magasin etter jordskjelvet.

Hvert år møtes verdens gatemagasiner til en konferanse i regi av vårt nettverk, INSP. Alle magasiner selges på gata av vanskeligstilte. I Norge er det rusavhengige, andre steder kan det være de som bare er fattige og ikke får noen annen jobb. I Japan er det stor skam å være hjemløs, og familien vender ofte ryggen til. Kanskje vil dette endre seg nå som mange er blitt hjemløse etter jordskjelvet.

The Big Issue Japan selges i byer over hele landet. Nå har Miku Sano sendt en mail til INSPs medlemmer. Han forteller at det er mange små jordskjelv hver dag, og at salget i Tokyo har gått ned. I Sapporo nord i landet har ikke selgerne noe magasin å selge, siden distribusjonen ikke lenger kan levere der. I Sendai, ett av stedene hvor tsunamien traff, overlevde alle selgerne. Men de vet ikke når de kan begynne å selge magasinet igjen.

Stian Olderkjær, tidl. medarbeider i =Oslo, sammen med en gjeng fra The Big Issue Japan i 2008.

«Ting er ikke enkle, og vil aldri bli som før. Men vi har ikke gitt opp. Selgerne i nord sloss for sine egne og sine kjæres liv. Vi prøver så godt vi kan å støtte dem. Vi prøver også å komme i gang igjen med fotballtreningen vår her i Tokyo så snart som mulig. Alle oppsatte kamper er avlyst, men mange selgere sier at de vil spille fotball for å kunne føle seg bedre. Vi skal prøve å ha en trening den 19. mars,» skriver Miku videre. Japan er ett av landene som deltar i de hjemløses eget fotballmesterskap, Homeless World Cup.

Miku ber oss spre ordet om donasjoner. Her er linken til en engelsk donasjonsside, som en av The Big Issue Japans samarbeidspartnere har laget. Her kan du gi alt fra 5 dollar og oppover.

«Jo mer støtte vi får, jo fortere kan vi reise oss fra katastrofen,» sier Miku.

Her kan du lese om min tidligere kollega Stian Olderkjærs møte med The Big Issue Japan i 2008.

Normalitetstyranniet

Den dagen vi kan betrakte psykisk sykdom som en dannelsesreise, er vi på god vei mot et friskere samfunn.

Illustrasjon: Ane Charlotte Ohren

En jente jeg kjenner er livredd for at arbeidsgiveren skal få greie på hennes psykiatriske diagnose. Da vil hun kanskje ikke få praktisere sitt krevende yrke, som hun er topp kvalifisert for. Når hun en sjelden gang må sykmelde seg etter altfor stort arbeidspress, kan hun ikke fortelle hva hun lider av. Mange miljøer har fortsatt store fordommer og lite kunnskap om psykiske lidelser.

Det samme kan ikke sies om kunstnermiljøer, der det nærmest gir status å ha vært langt nede. Det anses som en dannelsesreise, som den lidende kan komme klokere tilbake fra. Mange terapeuter deler dette synet. Når vi ofte forbinder psykisk sårbarhet med kunstnere, er det delvis fordi de kan snakke åpent om det. De har sjelden en rigid sjef eller omgangskrets som kan komme til å straffe dem. Det har heller ikke min redaktør i =Oslo, som nylig fortalte Dagsavisen at han hadde overlevd depresjon.

Ingen blir friskere av å måtte skjule tidligere eller nåværende sykdom. Psykoterapi handler nettopp om å snakke om det. En annen løsning er medisiner som skjuler symptomer og gjør det lettere å spille rollen som «normal». Omgivelser med trange normer gjør det naturlig å ty til piller. Selv de mest fordomsfulle folk kan være svært hyggelige når de møter en fin fasade.

Dessverre kan mye psykiatrisk medisin ha store bivirkninger på sikt. Eller kanskje vi skal si heldigvis. Det tvinger folk til å velge andre løsninger, lære om menneskesinnet og kvitte seg med «venner» som bare aksepterer deres symptomfrie jeg. Istedenfor å maskere symptomene, må de jobbe med årsakene til dem. Dermed kan de bli både friskere og klokere. Folk som medisinerer seg med rusmidler, vil også miste masken til slutt – når problemet ikke lenger kan skjules.

En britisk undersøkelse viser at en tredel av Englands kvinner har brukt antidepressiva. To tredeler har moderate psykiske problemer, men da er alt fra stress til dårlig selvtillit medregnet. Psykiatriens diagnosemanual (DSM) har hundrevis av diagnoser og får stadig flere. Verdens helseorganisasjon definerer helse som «en tilstand av fullstendig fysisk, mentalt og sosialt velvære, og ikke bare fravær av sykdom eller fysisk svekkelse». Når det minste problem blir sykeliggjort, blir det umulig å være normal uten skjule mye av seg selv.

I =Oslo er vi ikke så opptatt av at folk skal være normale. Slik får vi god anledning til å bli kjent med folk bak fasaden. Våre selgere har mistet den fine fasaden for lenge siden, og de kan bare tilby sitt sanne jeg. Nettopp dét gjør at mange setter stor pris på dem. Kundene får ikke bare et produkt, men et menneske som garantert kan identifisere seg med deres virkelige, uperfekte jeg.

Brente barn i bokform

I anledning mobbedebatten, blogger jeg en reprise på mitt intervju med Geir Brandstadmoen. Han har skrevet en av de beste romanene om mobbing på norsk, hvor det meste er hentet fra virkeligheten. Intervjuet sto på trykk i  studentavisa Samfunnsviter’n for rundt ti år siden.

Geir Brandstadmoen blir fortsatt truet med bank fra gamle klassekamerater. Kanskje fordi han har skrevet en roman om dem. På barndommens solbrente enger kom ut i 1999, og Dagbladets anmelder skrev at boka føltes mer som blod enn blekk.

Da Geir hadde fått barn selv, begynte han å tenke på sin egen barndom. Han dro til hjembyen Lillehammer for å snakke med noen gamle klassekamerater. De hadde en litt annen versjon av virkeligheten enn ham.

– Det som var uskyldig moro for noen var mindre uskyldig for andre. Jeg ville fortelle min historie. 

– Man kan lure på om sjetteklassinger kan ha det så grusomt på skolen som du beskriver. Hvor sann er historien?

– Jeg har tatt noen kunstneriske friheter, men det ligger veldig nær sannheten. Ubehagelig nær for noen.

I boka tar klassens største mobbeoffer, en 12 år gammel gutt, selvmord foran Dovrebanen. Også dette skjedde i virkeligheten. Geir har fått tilbakemeldinger som tyder på at det ikke er helt unikt.

– Var det en kjent historie i pressen og lokalmiljøet den gangen?

– Nei, det ble dysset ned og skapte ingen debatt. Man tenkte vel at gutten ikke var helt normal, så man kunne ikke vente noe annet.

Ufrivillig bølle

Man blir neppe helt normal av å få juling hver dag og være den alle priser seg over at de ikke er. Geir mener at det ikke er så usynlig når elever ikke har det bra. Lærere må ha mot til å se det, og tilby samtaler. Selv vil de fleste elever skjule det til det får et voldsomt uttrykk.

– Bokas hovedperson Christian, altså du, blir banket opp når det er for lenge siden han har banket opp en upopulær klassekamerat. Ville det vært et nederlag for deg å fortelle en voksen at du ble plaget?

– Ja, absolutt. Jeg ville hatt vanskelig for å fortelle om noe slik i dag også. På skolen var jeg ikke blant de mest populære, men heller ikke helt ute i tåka. Dette med plassen i hierarkiet var så grunnleggende at jeg til og med visste hvor folk sto på de andre skolene i byen. Når du er i midten, slik jeg var, prøver du å tekkes de som er populære. 

– De som er helt nederst kan være seg selv, de har ingen sjanse til å bli mer populære uansett. Det er kanskje vanskeligere for de i midten å finne igjen seg selv etterpå?

– Ja, det tror jeg. 

– Christian gjør ofte ting han ikke kan stå for. Han er frekk mot læreren, bare for å spare seg for en straff fra medelever som er mye verre enn noen straff læreren kan gi ham.

– Lærerne ble sinte der og da, men hvis du ikke turte å være tøff for klassen, kunne du falle 3-4 plasser ned i hierarkiet. Og det kunne vare lenge. Hos oss var lærerne hysteriske med meldingsbøker. Hjemme hos foreldrene mine ligger to fullskrevne bøker med meldinger. Jeg ønsket ikke å være noen bølle overfor frøken, men det var en enkel utvei for å utsette straffen fra de kule guttene for at jeg ikke var kul nok. Hvis du først havnet utenfor, var det nesten umulig å komme inn igjen.

Apartheid i klasserommet

Boka handler mye om gutter. Men Geir så også en rangordning blant jentene i klassen.

– Det gikk mer på at det var noen man ikke snakket til, ikke ba på fest… Mange sterke interne symboler, men ikke navnekalling og vold. Slik sett var jentenes mobbing verre, for den var vanskeligere å se.

I dag er Geir med i en ressursgruppe som reiser rundt på skoler og snakker med lærere og elever.

– Elevene er veldig interesserte, men ikke alle lærere har så lyst til å snakke om det. Noen sier at det er et interessant tema, men at mobbing er et veldig lite problem på deres skole. Lærere føler kanskje at de ikke har tid og overskudd til å gjøre noe. Så de skyver problemene litt under teppet.

– Går det an å bake temaet inn i skolefag?

– På skolen hadde vi jo O-fag og kristendom, hvor vi hørte mye om urett andre steder. For eksempel apartheid i Sør-Afrika. Men det ble så fjernt. Vi klarte ikke å ta det inntil oss og se at noe av det samme foregikk i vår klasse. Men det var en lærer på barneskolen som brydde seg. Han arrangerte konserter på skolen, og lot upopulære barn få ansvaret for lys og lyd. Han gjorde dem viktige i forhold til noe som var kult for alle. Det var et tiltak som virket bra. 

Truet med bank for boka

Geir har ikke så mye kontakt med de gamle klassekameratene sine. Men den verste mobberen har lest boka hans og bevist at han fortsatt er en bølle.

– Etter å ha lest romanen, ringte han meg og sa at han skulle banke meg hvis han så meg på Lillehammer. Han har sittet inne for å ha banka kona, så det var nok alvorlig ment. Men jeg lo og sa at jeg ikke var redd for ham lenger. 

– Du kan spøke med dette nå, men du tar det veldig alvorlig i boka, selv om du skrev den som voksen lenge etterpå?

– Ja, det stakk jo dypt. Det var en grunnleggende angst hele tiden. For meg satt det i lenge. 

– Hvordan gikk det med den nest minst populære gutten i klassen din? Han som du var venn med når ingen andre så det?

– Han flyttet til Oslo umiddelbart etter skolen, og bodde her i mange år. Han etablerte seg med familie, og senere har han beseiret spøkelsene og flyttet tilbake til Lillehammer.

Skal falle ned fra trærne

– De mest interessante personene jeg har blitt kjent med etter videregående var langt nede i hierarkiet på skolen. Du blir kanskje mer interessant av å ikke ha hatt det så lett hele tiden?

– Du blir nok mer reflektert. Men det tok litt tid å komme dit for min del. Jeg hadde noen vakuum-år etter at jeg var ferdig på skolen. 

– Hva skjedde da klassen din begynte på ungdomsskolen?

– Folk ble stokket litt om, så det ble en forandring. Men noen hadde ikke en sjanse da de kom over. Frøken på barneskolen gjorde nemlig den genistreken at hun snakket med de kommende klasseforstanderne våre. Hun etablerte hierarkiet og hele forhistorien før de nye lærerne hadde møtt oss.

Selv ble Geir mer populær på ungdomsskolen, på grunn av venner han fikk utenom klassen. Ellers var det en del hasjrøyking som fikk mye oppmerksomhet.

– Det eneste som skjedde var at folk ble late og spiste mer sjokolade. Reaksjonene på røykingen tok nok mye fokus vekk fra adskillig verre problemer. 

– Hvis lærere ikke ser de alvorligste problemene, hva kan foreldre gjøre for å forebygge dem?

– For det første vil jeg si at dette med lærere som problemløsere er komplisert. I sjette klasse var for eksempel det å bli likt av frøken et sikkert tegn på at du var på feil spor. Men foreldre må jo bekrefte barna sine, slik at de slipper å søke denne bekreftelsen så mye blant klassekamerater. Sistnevnte belønner ofte feil ting. Og så er det ikke så lurt å være overbeskyttende, noe jeg lett kan bli med mine barn. Unger skal falle ned fra trærne i blant. Når de begynner på skolen vil de uansett møte hverdagen.

Fra frykt til fyrlykt

Kongens nyttårstale var et konstruktivt opprør mot mange nordmenns valg: De letteste og minst utviklende løsningene.

 

Illustrasjon: Ane Charlotte Ohren

«Bli større som menneske!» sa kongen, og siterte forfatteren Tomas Espedal. Det opprinnelige intervjuet med Espedal i A-magasinet var alt annet enn koseprat: «I valget mellom lette og vanskelige løsninger, må jeg velge de vanskeligste. Alltid! Derfor havner jeg andre steder enn der jeg trodde jeg skulle ende opp. Alt blir større. Jeg blir større,» sa Espedal, og fortsatte: «I det øyeblikket livet blir mindre, lukker en seg, og man ser ikke verden som den er. Verden er stor. Og kompleks.»

En som følger kongens og forfatterens råd, er organisasjonspsykolog Paul Moxnes. Da jeg intervjuet ham i Vårt Land, sa han: «Siden jeg var redd for mennesker, ble jeg psykolog, og siden organisasjoner skremmer meg, ble jeg professor i organisasjonspsykologi». Han tilføyde at de aller fleste blir mindre redde ved å gjøre det de frykter. Selv bruker han angsten som en «fyrlykt»: Det han er redd for, gjør han, og det som føles helt trygt og forutsigbart, gjør han ikke.

Det kan høres rart ut, men siden har jeg intervjuet flere som sier det samme. De har ikke utrettet store ting fordi de er fryktløse og vet at de vil lykkes. Tvert imot har de gjort noe av det de frykter mest. Det kan virke fornuftig å velge det tryggeste, men det er alt annet enn fornuftig å velge bort utfordringer. Det kan medføre trygghetsnarkomani og krymping. «Frykten selv er mye mer helsefarlig enn farene vi frykter,» sier professor i samfunnsmedisin Per Fugelli.

Et miljø av trygghetsnarkomane kan lett rekruttere flere, ved å spre irrasjonell frykt for hva som kan skje om du ikke velger det tryggeste. Iblant er det godt utdannede folk som sprer frykten. Det kan være psykiateren som pålegger sine pasienter langvarig bruk av piller mot psykiske lidelser. Fordi det er lettere enn å bruke lidelsene som fyrlykter for vekst. Tall fra reseptregisteret viser at 10,8 prosent av norske kvinner i alderen 45-69 år, går på angstdempende piller, og enda flere av de eldre. Menn tar mindre slike piller, men drikker til gjengjeld mer alkohol.

Mange =Oslo-selgere trosser sin egen angst ved å selge magasinet. De har ikke valgt den letteste måten å skaffe penger på, særlig ikke i kuldegrader. Siden narkotika er forbudt, er de kriminelle enten de stjeler eller ei. Dermed er terskelen lav for vinningskriminalitet og skyhøy for lovlydig arbeid. Men ofte er det de som har lidd mest som blir klokest. Når de møter en åpen dør istedenfor fordommer, griper de muligheten til å ta en utfordring – og bli større. Vi som lager bladet, og som har den enkle jobben i =Oslo, blir stadig inspirert av de 898 som har den vanskelige.

Tastingens triumf

KARI: – Vår gode venn Henrik har gitt oss artikkelen «Livet er et annet sted» av Lars Gran, som han fant i ett av sine mange tidsskrifter. Han syntes vi burde snakke om den her. Lars mener at digital kommunikasjon har gjort språket dårligere, og at PC og internett har fått for stor plass i skolen. Hva mener du, som er langt yngre enn både Henrik og Lars?
JARLE: – Som både elev og lærervikar har jeg sett mye tullete bruk av IKT. Noen mener det blir fart på læringen bare man bruker informasjonsteknologi. Der er jeg helt enig med artikkelen. Vi trenger fokus på hva som faktisk er viktig; menneskelige møter og kulturoverføring. Datarommet brukes altfor mye som barnevakt.
– Mener du at barna ikke vil lære noe hvis vi slipper dem løs med datamaskiner?
– Det blir som å slippe dem løs med slagverk; noen få vil bli veldig gode til å spille, mens andre bare vil lage bråk. Et mindretall vil tilegne seg kunnskap på nettet, og synes det er den beste underholdningen. Andre vil bli sittende på websider som 123spill hvis de ikke får kvalifisert veiledning.
– Hva med den andre påstanden fra Lars, at tekstbehandling har gjort språket dårligere?
– Jeg vil heller si at tekstbehandling har gjort språket mer tilgjengelig. Det er blitt veldig mye lettere å jobbe med tekst, både skriving og redigering. Det skrives enormt mye mer enn for femti år siden.
– Det betyr også at det produseres mer søppel?
– Ja, fordi vi bruker skriftspråket mye mer i det daglige. Tidligere skrev du et brev til en offentlig etat eller en venn du ikke hadde sett på lenge. Da var det noe høytidelig som du la arbeid i. Nå har skriften fått mange flere funksjoner.
– Skriftspråket er blitt mer likestilt med talespråket?
– Ja, du ser også at det har nærmet seg talespråket, særlig på SMS.
– Jeg leste nettopp et leserbrev fra VG i 1945, av en helt vanlig dame. I dag ville vi tenkt at det var skrevet av en forfatter, siden ordforrådet er stort og kunstferdig.
– Jeg leste et leserbrev fra The Times, som fattigfolk i London skrev under en kolera-epidemi på 1800-tallet. Språket var veldig forseggjort, men innholdet ga ikke særlig mer mening enn innlegg vi kan se i dag med dårligere språk. Kansellistilen er på vei ut, til fordel for et mer direkte språk. Da blir det tydeligere hva folk egentlig mener. Når det gjelder tekstbehandling, har det vært en revolusjon for funksjonshemmede. Dyslektikere, blinde og svaksynte har fått mye bedre mulighet til å kommunisere skriftlig.
– Du har selv en far som er sterkt svaksynt, i praksis nokså blind.
– Han bruker talesyntese og forstørringsprogram på PC. Han har mastergrad i helseinformatikk og jobber som IT-konsulent på lik linje med funksjonsfriske. Han bruker PC på et mye høyere nivå enn de fleste med normalt syn. Det eneste han ikke kan gjøre er å spille dataspill der han må følge med på hele skjermen. I dag kan blinde kjøpe vanlige bøker, scanne dem og få dem omgjort til lyd eller blindeskrift av PC-en. De er blitt mer selvstendige.

Stavanger Aftenblad syntes dette var såpass sensasjonelt at de laget et portrettintervju med vår mann, Einar Fagerheim. Se pdf (19.02.11).

– Det er ikke bare funksjonshemmede som skriver mer, men også folk flest. De som ikke slipper gjennom nåløyet i en avis eller et forlag, kan kommentere artikler i nettaviser. Min forrige bloggpost om muslimer havnet på forsiden av VG Nett og fikk 7234 lesere og 164 kommentarer (per i dag). Mange av kommentatorene ville neppe kommet til orde hvis de skrev en kronikk. Hvordan vil du beskrive flertallet av disse kommentarene?
– De er ganske ufyselige.
– Sigve Indregard gjengir en liste over hvordan man må regne med å bli misforstått som blogger. For eksempel:

Hvis du sier noe pent (eller kritisk) om noe som kan tilskrives en person eller gruppe, støtter (eller motarbeider) du nevnte person eller gruppe i alle spørsmål.

Det er mange typiske trekk ved kommentarer som dukker opp når bloggen får mange lesere. Jeg blir tolket inn i båser jeg aldri har tilhørt, av personer som vil se svart-hvitt på alt. De ser bare det de vil se, så det spiller liten rolle hva jeg skriver. Det blir et mareritt jeg ikke kommer ut av før jeg slutter å lese kommentarene og vier meg til oppegående folk som jeg takler å omgås. Folk som sjelden orker å delta i massemediers kommentarfelt.
– Leser du Se & Hør finner du den samme stilen. Lite sammenheng og mange utbrudd. De som formulerer seg slik er blitt mer synlige. Tidligere var massemedia en lekeplass for eliten, hvor de kunne innbille seg at verden var slik de så den.
– Vi må understreke at vi slett ikke mener alle utenfor «eliten» har ufyslige meninger og språkbruk. Men de som har det er ofte raskere til å hive seg på tastaturet.
– De som ikke taster er vel mer bevisste på hva de bruker tiden til. De inviterer kanskje flyktingfamilien over gata på kaffe, istedenfor å kommentere innvandring i nettaviser. Det fins også mange ytterst velformulerte folk som skriver ufyselige kommentarer.
– På Fagpressens dag fikk vi høre at man ikke legger ut en artikkel om muslimer fredag klokka 16 og tar helg. Vi må være tilstede og renske ut de verste angrepene, som bryter med norsk lov. Tror du den ufyselige bruken av skriftspråket også påvirker de velformulerte?
– De beste språkkunstnerne dør ikke ut, og de er ikke blitt færre. De er bare blitt mindre dominerende i massemedia. De har samme spalteplass som før, men de har fått selskap av mange andre.
– Artikkeforfatter Lars Gran skriver veldig godt, men han skriver i et tidsskrift jeg aldri har hørt om før, Tidens Speil. Vil man lese noe som er godt skrevet i dag, må man være flinkere til å oppsøke det. Før var det vanskeligere å komme på trykk, og høyere kvalitet på det som slapp gjennom. Likedan måtte folk være flinkere til å synge for å komme på TV. Hva synes du om denne utviklingen?
– Alt i alt er jeg glad for utviklingen. Istedenfor å akke oss over at visse grupper er mindre dominerende enn før, kan vi prøve å finne den kvaliteten vi liker, og tipse andre om hvor den fins. Med internett er det også mye lettere å finne igjen artikler du vil tipse andre om.

Hvorfor blir folk så vulgære på nettet? spør Dagbladet i denne artikkelen.

Forskningen som knuser myter

Det synses mye om islam og muslimer. Derfor tar denne kommentaren utgangspunkt i fakta.

Mitt vanlige vinterantrekk, eller en skummel niqab?

Vi forbinder gjerne islam med udemokratiske land i Midtøsten. De mest høyrøstede og medievennlige muslimene bor kanskje her, men ikke de fleste. Rapporten «Mapping the Global Muslim Population» (2009) fra The Pew Forum viser at demokratiet Indonesia har flest muslimer – 203 millioner. Kun en femtedel av verdens cirka 1,5 milliarder muslimer bor i Midtøsten.

En annen myte sier at islam er mer voldelig enn andre livssyn. En forsker ved University of Louisville, USA, har sett på voldelige konflikter og folkemord fra år 0 til 2008, i alt over 3000. Rapporten «Body Count: A quantitative review of political violence across world civilizations» viser at den islamske sivilisasjon står bak cirka 32 millioner dødsfall, mens den kristne står bak cirka 178 millioner. I samme periode har den kristne befolkning vært om lag halvannen gang større. Ikke-religiøse sivilisasjoner, som den kommunistiske, står for cirka 125 millioner dødsfall, selv om slike sivilisasjoner kun er registrert de siste 300 år.

Europols statistikk «TE-SAT 2010» viser at EU-land opplevde ett terrorangrep fra islamister i 2009. En libyer prøvde å bombe militærforlegningen Santa Barbara i Milano, hvor en soldat ble lettere skadd. Separatister sto for 237 angrep, venstreradikale for 40, høyreekstreme for 4 og andre for 10.

Flere undersøkelser viser at 70-80 prosent av alle registrerte voldstilfeller i Norge utføres i alkoholrus. Mange muslimer praktiserer islams alkoholforbud. SIRUS’ årlige ungdomsundersøkelse viser at ungdom i Oslo Vest drikker langt mer enn ungdom i muslimtette bydeler. Men i media knyttes vold gjerne til islam. Svensk-kurdiske Fadime Sahindal ble drept av faren fordi hun elsket «feil» mann – en stor nyhetssak i 2002. Verken Fadime eller faren var muslimer, og ble heller ikke kalt muslimer i svenske medier. Norske medier kalte ofte familien muslimsk, og hadde en forestilling om islamsk æresdrap.

Nok en myte er at muslimer vil innføre sharialover i Europa. Et lovverk som bare praktiseres fullt ut i to av verdens cirka 200 land. I Indonesia har noen islamske lærde til og med anerkjent homofili. I Europa har The Open Society Institute spurt muslimer om den viktigste verdien i deres nye hjemland. På topp kommer respekt for landets lover. Ikke-muslimer i Europa har ytringsfrihet på topp, foran lovlydighet. Undersøkelsen heter «Muslims in Europe: A Report on 11 EU Cities» og er fra 2009. Samtidig viser ferske tall fra European Social Survey at halvparten av alle muslimer i Europa aldri går i moskeen.

Noen tror at islam vil svekkes hvis vi kritiserer og angriper muslimer. Det er vanskelig å studere vitenskapelig, men muslimer gir oss et hint. Nazneen Kahn-Østrem er høyskolelektor i Oslo, og sier hun var nokså likegyldig til islam før 11. september 2001. Etterpå følte hun seg langt mer muslimsk. Hun måtte forsvare angrep på sin muslimske identitet. Olav Elgvin siterer en rekke muslimer i Oslo på bloggen «Muslimprosjektet». En ung mann sier: «Det er så mye fokus på islam, ikke sant. Vi får hele tiden høre at vi er et problem. Derfor er det mange som virkelig har satt seg inn i islam, for å kunne svare på kritikken. Og de unge som vokser opp i dag har blitt mer religiøse på grunn av det». En ung kvinne sier: «Jeg var ikke så opptatt av islam før. Men nå føler jeg at jeg nesten må begynne å gå med hijab. Fordi alle snakker så mye om hijab og at det er et problem! Da får jeg lyst å vise dem finger’n og bare gå med hijab på trass, for å vise at jeg gjør som jeg vil».

Kosetro og tvilsomme gjerninger

KARI: – Vi har nå hørt favorittprogrammet vårt på radio, Sånn er Livet, som handlet om skolegudsjenesten før jul. Mange foreldre ved Kråkstad skole vil beholde den, mens skoleledelsen vil kutte den ut. Du har selv spilt orgel i en haug med skolegudstjenester, hva tenker du?
JARLE: – I programmet hører vi at skolen har fått et skriv fra utdanningsdirektoratet om at julegudstjenesten ikke skal brukes som skoleavslutning. Den er ikke samlende nok. Foreldrene blir sinte fordi de ikke er tatt med på laget. Her kunne skolen fått meningsbrytninger og kreative løsninger, men foreldrene får ingen mulighet til dialog, fordi rektor kan henvise til en høyere instans.
– Høyere instanser er skeptiske til forkynnelse i skolen. Elevene skal helst ikke delta i gudstjenesten ved å synge, men de kan være tilstede som observatører.
– Det blir fullstendig parodisk å skille mellom deltakelse og observasjon. Noe ganske enkelt, en nasjonal religiøs tradisjon, blir til et spørsmål om juss og menneskerettigheter.
– Du synes de overdriver betydningen av skolegudstjenesten?
– Jeg tror ikke barna blir så religiøst påvirket av den. Det blir mer som en forestilling. En ungdomsprest skal vise barna at kirken er kul. Ungene får opptre, og skolen bruker det som juleavslutning.
– Har du selv snakket med barna som deltar?
– Ja, men bare om orgel. Det har heller ikke så mye med religion å gjøre. Sist jeg spilte sto orgelet nede, og en elev fikk prøve det etterpå. Det var for øvrig en elev med minoritetsbakgrunn.
– Debatten rundt julegudstjenesten, skyldes den også at skolen er redd for å støte muslimer?
– Jeg tror muslimer flest har mindre problemer med julegudstjenesten enn prinsipielle human-etikere, som rektor på Kråkstad skole.
– Nylig hørte vi at en imam leste fra juleevangeliet i moskeen. Men Siv Jensen ble fryktelig sint da en prest siterte fra Koranen i en kirke.
– Islam har lange tradisjoner for å se på kristendommen som en søsterreligion. De anser seg å ha samme gud, selv om muslimer ikke regner Jesus som Gud. Det fins masse historiske eksempler på samarbeid mellom islam og kristendom. En muslimsk mann kan også gifte seg med en kristen kvinne uten å måtte omvende henne.
– Jeg har ikke inntrykk av at kristne er de som snakker styggest om islam, om vi ser bort fra Frp-kristne?
– Nei, men kristendommen har hatt en mer effektiv allianse med det sekulære enn islam. I renessansen fikk humanister og vitenskapsfolk jobbe med sitt, så lenge de ikke diskuterte metafysikk. Dessuten var det en allianse mellom kirken og kapitalismen. Luther snakker om to regimenter; det jordiske og det himmelske. Jesus sa jo: «Gi keiseren det som hører til keiseren, og gi Gud det som tilhører Gud». Her åpnes det for et skille mellom det jordiske og det himmelske, som ikke fins på samme måte i islam.
– Dermed har det også blitt mye diskusjon mellom «Darwin og Gud» innen kristendommen. Det har jeg ikke sett i islam. Mitt inntrykk av muslimer er at de er veldig opptatt av høyere utdanning innen realfag.
– I hvert fall her i landet, hvor de er en minoritet. Men mange muslimer i Norge er heller ikke så veldig religiøse.
– Kirken og kapitalismen, kan du si mer om den forbindelsen?
– Når du skiller mellom det jordiske og det himmelske, kan du drive en hensynsløs forretning, så sant du har den rette tro. Det åpner for litt av hvert. Særlig i protestantismen teller tro mer enn gjerninger. Vi er alle noen forkvaklede syndere uansett, så det er ikke så farlig hva vi gjør. I aksjeselskaper står ikke aksjonærene ansvarlige for det bedriften driver med. De tar bare ut gevinst. Det ville mange muslimer anse som veldig umoralsk.
– Hva slags konsekvenser har dette for økonomien i muslimske land?
– Mindre tilgang på kreditt hemmer kortsiktig vekst, men det blir et veldig stabilt system. Islamske banker er ikke i nærheten av å bli rammet av finanskrise. De kan bare låne ut cirka en tredel av kapitalen sin, mens våre banker kan låne ut mye mer penger enn de har. Det fungerer helt til folk vil ta ut pengene sine i flokk, slik vi så på Island.
– Men fortsatt er nordmenn mer redde for muslimer enn for finanskrisen. Det kan vel skyldes at det er vanskelig å bli rammet av finanskrise i Norge. Tror du vi bør beholde skolegudstjenesten for å bli mindre redde for muslimer? Det hjelper kanskje at vi får lov å praktisere våre egne tradisjoner?
– Vi kaller det «våre tradisjoner», men folk bruker kirken som en koseanstalt en dag i året. Jeg klarer ikke å ta det seriøst. Kirken påstår at den driver med religion, liv og død, men folk bruker den for å få den rette stemningen til jul. Moren min prøvde å endre litt i programmet som mannskoret skulle synge på julegudstjenesten. Da ble det artikkelserie i lokalavisa, og noen ble veldig sinte. Kan ikke folk legge alle disse følelsene i noe viktigere? Alle foreldre som er så engasjert i julegudstjenesten, hvor er engasjementet deres resten av året? Hvor er de når frivillige organisasjoner klager over at ingen vil delta? Kan de ikke heller engasjere seg for et levende lokalsamfunn?

Rus vs. puritanisme og nytelse

Nok en gang har fagtidsskriftet Rus & Samfunn bedt meg svare på et par spørsmål, denne gangen sammen med Aino Lundberg (Bymisjonen), Randi Ervik (Diakonhjemmet høgskole), Kari Lossius (Bergensklinikkene) og Olaf Olsvik (Mestringshuset). Vil du vite hva de andre svarte, må du kjøpe bladet til en stiv pris på websiden deres.

– Er rusfeltet preget av puritanisme?
– Gjennom historien er det ofte religiøse som har hjulpet rusavhengige i det hele tatt. Følgene er mer eller mindre puritanisme, men vi skal være glade for innsatsen. I Norge kan de puritanske være veldig puritanske, mens andre går for langt den andre veien, og dømmer brukeren til tung, livsvarig medisinering. Jeg savner et helsevesen som hjelper rusavhengige å trappe ned på erstatningsmedisin som metadon. Det fungerer bra blant annet i Belgia, hvor fastlegen kan medisinere og følge opp pasienter individuelt. Det må gå an å fokusere både på kropp og sjel. Her ser det ut som offentlig rusomsorg har gitt opp litt. Da kan man ikke klage om andre kaprer den delen av behandlingen.

– Er nytelsesaspektet tabu? Hvordan preger dette rusomsorgen?
– Det er helt klart tabu å snakke om rusens positive funksjon. Jeg vil ikke kalle det nytelse. Tunge rusavhengige må ha stoff for å føle seg friske og normale, for å kunne leve med folks fordømmelse, og for å glemme vonde erfaringer. Erkjenner ikke rusomsorgen rusens positive funksjon, kan man heller ikke snakke om det viktigste av alt, nemlig hva som skal erstatte den. Enkelte er blitt rusfrie opptil tredve ganger. Uten noe positivt å fylle livet med, har de ingen grunn til å leve uten rus. Rusomsorgen må vise at rusfrihet kan fungere godt for andre enn puritanere.

Enqueten sto på trykk i Rus & Samfunn nr. 6/2010.
Her kan du se hva jeg svarte sist, da temaet var normalitet og avvik.

Web 2.0 – eller hvordan danke ut et avleggs skoleverk

Hvis internett var inspirert av norsk grunnskole, ville folk flest bare hatt tilgang til ett nettsted. Ikke rart nerder har høyere status enn lærere.

KARI: – Facebook-gründer Mark Zuckerberg er årets person i Time Magazine. Nerder er blitt helter, men slik har det ikke alltid vært?
JARLE: – Folk som tidligere ville vært gale oppfinnere på fjell og nes kan nå dele oppdagelsene sine med mange andre, og skape noe i fellesskap. De som ikke passer inn i lokalsamfunnets normer kan lett trekke seg tilbake og finne likesinnede på nettet.
– Det er nettopp sosiale nettverk som slår best an på nett, det som nå kalles Web 2.0. Internett er blitt det vanligste stedet å møte en kjæreste, og samlivsekspert Peder Kjøs sier at det øker sjansen for å finne en som passer. Men er det de største nerdene som er mest aktive på store sosiale nettverk, som Facebook?
– Ikke nødvendigvis. De foretrekker nok ofte smalere nettverk.
– Samtidig bruker vi Facebook annerledes nå enn i 2007. Før var det morsomt å adde absolutt alle man noensinne hadde kjent. Nå ser vi at mange fra barnehagen og ungdomsskolen ikke hadde så mye relevant å si i statusfeltet. Det var en grunn til at vi ikke holdt kontakt med dem ellers. Dermed begynner vi å adde folk som faktisk interesserer oss, selv når vi ikke kjenner dem personlig (enda). Vi slutter med alle slags «festlige» applikasjoner og blir mer kresne på hva vi bruker sosiale medier til.
– Vi blir jo etter hvert flinkere til å bruke dem, og skjønner hva vi egentlig vil med dem. Da kaster vi heller ikke bort så mye tid.
– I en tid da de siste Facebook-nølerne melder seg inn har du meldt deg ut. Hva er grunnen til det?
– Jeg var ikke særlig bevisst da jeg registrerte meg i utgangspunktet. Facebook spiller på noen dype strenger i oss som sosiale vesener, som får oss til å bruke masse tid på det. Jeg spurte meg om jeg hadde noe bedre å bruke tiden til, og svaret var ja.
– Har du aldri hatt nytte av Facebook?
– Jo, da jeg drev med politikk var det nyttig å få raskt kontakt med folk, tipse om saker og så videre. Men jeg har ikke forlatt Facebook helt. Jeg har opprettet en side istedenfor en profil, så jeg er tilstede som organist, men ikke som person.

Facebook for 2010 år siden: Josef og Maria hiver seg på tastaturet.

– Er du fortsatt aktiv på andre sosiale medier?
– Ja litt på Underskog, og på en del orgelfora. Ting som går direkte på mine interesser. Underskog er som en utvidet vennekrets. Hvis jeg trenger hjelp til noe, vil bytte noe eller få noe gratis, har Underskog etablerte kanaler som fungerer bra.
– Selv har jeg fått hjelp med en haug av tekniske problemer på Underskog. Foruten tips om den uovertrufne bloggtjenesten WordPress, «testing» av restauranter og byer som sosial aktivitet, gratis dataskjerm (som jeg ga videre da jeg ikke trengde den lenger), gratis trådløs ruter, 44 tips til hva jeg kan ha på havregrøten, tips til gode flyttebyråer, innspill til artikler og mye mer. Tror du Underskogs høye kvalitet skyldes at det alltid har vært begrenset tilgang, og at folk som bidrar positivt over lengre tid får invitere noen av sine venner?
– Det har nok noe med saken å gjøre. Men Underskog har alltid hatt et annet fokus enn Facebook. På Facebook får du hele tiden beskjed om at vennene dine har gjort ditt og datt. Facebook prøver å være alt for alle, mens Underskog er mer saksorientert.
– Underskog ble kritisert for å være elitistisk før de ble litt rausere med invitasjoner. Og elitisme er helt uakseptabelt i Norge. På skolen skal flinke elever ikke få utfordringer på sitt nivå. Vi skal helst ikke innrømme at noen har større evner enn andre, selv om alle vet det. Dette er bare akseptert innen idrett, og der gjør nordmenn det veldig bra. Kunne vi hatt godt av mer «idrettstenkning» på andre områder?
– Det er vanskelig å svare generelt på. Jeg synes vi kunne hatt mye større respekt for folks ulikhet. At noen har større evner enn andre blir bare en del av denne ulikheten. Idretten har mange ulike arenaer, akkurat som musikken. Korps inkluderer alle mens Barratt Due er veldig spesialisert. Det store problemet er skolen, hvor det fins få alternativer. Vi har ikke både breddeskoler og eliteskoler; alle skal inn i samme system. Barn som er veldig interessert i matte har heller ingen matteklubb å gå til i fritiden.
– Når alle skal gå i den samme skolen blir det jo diskriminering av alle som ikke ligner gjennomsnittet. Selv om hensikten er å behandle alle likt.
– Private skoler gir en frykt for sosial skjevfordeling, men det kan unngås med enkle politiske grep. Et annet grep er å løse opp aldersstrukturen i den offentlige skolen. Dele hvert fag inn i ulike nivåer, så alle kan gå så lenge de trenger på hvert nivå. Da unngår vi å få en «dårlig» og en «god» 5. klasse, for eksempel.
– Tenk om man bare fikk diskutere med folk på samme alder på Facebook! Aldersblanding etter evner skjer allerede på noen privatskoler, men mange steder fins ingen alternativer til offentlig skole. For øvrig er ikke private grunnskoler i Oslo akkurat dyre. Vi har Montessori til 20 790 per år, St. Sunniva til 18 500, Nyskolen og Steinerskolen rundt 16 000, Ryenberget 11 000 og Østmarka 10 000. Flere av skolene gir til og med rabatt til foreldre med lav inntekt.
– Venstresiden vil gjerne kutte støtten til privatskoler. Da blir det dyrere å gå der.
– Politikere har et problem når de er mer opptatt av ideologi enn av faktiske resultater. Når det gjelder internett, er det ingen grenser for alternativer, og foreløpig prøver ingen norske politikere å begrense det heller.
– Barn som virkelig vil lære noe vil etter hvert gå på YouTube og finne en instruksjonsvideo, eller koble seg opp til en live konferanse i et virtuelt klasserom med undervisning på internasjonalt toppnivå. Den offentlige grunnskolen er iferd med å bli så revnende irelevant at den fremstår som en ren oppbevaringsplass.

Julestemning fra Markus kirke, hvor Jarle holder konsert 4. juledag kl. 16.